Bikepacking i Norge hadde ligget i kortene en stund. Men de virkelige spørsmålene var hvor og nårog den opprinnelige planen vår falt raskt fra hverandre. Jeg hadde sett for meg villcamping ved speilblanke innsjøer og cruising langs feilfri asfalt og fast grus, men før noe av det kunne skje, var det noe med administrasjonen. Det var der turen begynte å gå skeis.
Tekst og bilder av Stuart Gray, Bikepacker fra Storbritannia.
Vår første feil er en jeg virkelig ikke vil at noen andre skal gjøre: Det er tydeligvis ikke mulig å fly til Kristiansand med sykkel. I hvert fall ikke for oss. KLM ville rett og slett ikke la oss bestille syklene våre som bagasje. Det fantes ingen løsning, ingen unntak - bare et klart nei. Vi fikk ikke engang refusjon. I stedet måtte vi omdirigere til Oslo og starte reisen hundrevis av kilometer fra der vi hadde planlagt. Den første leksjonen i bikepacking er alltid den samme: Tilpass deg eller dra hjem.
Forberedelsene våre var minimale, hvis jeg skal være ærlig. Jeg hadde vært på bikepacking-tur gjennom en europeisk sommer før, men de to vennene mine var på sin aller første. Ikke bare deres første bikepacking-tur - de hadde aldri vært ute på en overnattingstur. Vi var ikke de elegante, supereffektive eventyrerne du kanskje forestiller deg. Dette var en læringskurve for oss alle.
Vi hadde bestilt den første uken i mai for turen. Det betydde uforutsigbart vær, fortsatt snødekte fjelltopper og mulighet for netter med minusgrader. Planen var enkel: enveis, Oslo til Bergen. Jeg foretrekker enveisreiser; det føles som om du virkelig beveger deg gjennom et landskap i stedet for å gå i ring rundt deg selv. Opprinnelig hadde vi tenkt å ta toget til Kristiansand og sykle opp langs kysten, men fjellene lokket for sterkt. Vi visste at vi på denne tiden av året ikke kunne sykle hele veien gjennom dem, men vi ønsket å komme så langt inn som mulig. Vi hadde flaks med været - ikke den typen flaks man kan planlegge for, og det satte sitt preg på hele turen.
Pakkingen var enkel. Vi tre hadde med oss to telt (ett for én person og ett for to personer), to kokeapparater og et par klesskift hver. Vi pakket lett, men holdt det fornuftig - aldri mer enn en time fra sivilisasjonen. Jeg har alltid syntes det er betryggende å sykle i nærheten av en toglinje, spesielt når man er ny på bikepacking. Det viktigste jeg hadde med meg var enkelt: telt, liggeunderlag (jeg liker eggkassestilen fordi den er lett å feste til sykkelen med strikk), kokeapparat og gassbeholder (lett tilgjengelig i Norge, både med skrue og klips), halsvarmer for vinden, varme lag for de kalde nettene og en øyemaske, for selv i begynnelsen av mai er det lyst til nesten midnatt og igjen klokken tre om natten.
Vi syklet alle på landeveissykler av ulik alder og spesifikasjon - ingen grussykler til 5000 pund her. Vi traff på noen grusveier underveis, men ikke noe syklene ikke taklet. Det var faktisk den forsiktige sykkelturistens rute. Vi hadde ingen mekaniske feil, selv om flaks nok spilte en rolle der også.
Ruten følger deler av Sykkel Norges rute Oslo-Bergen og deler av Nasjonal sykkelrute 6. Den var ganske løst satt sammen og tok sikte på å bare treffe byene langs veien ved hjelp av veiskilt. Den beste måten å sykle mellom Oslo og Bergen på er å følge de velprøvde rutene du finner på dette nettstedet. Det kunne vi kanskje ha gjort bedre, men i begynnelsen av mai er det lite trafikk, og det ga oss en viss fleksibilitet.
Vi trillet rett fra Oslo lufthavn og tok et kort tog til Drammen. Vy-appen gjorde det enkelt å kjøpe billetter, bare ikke glem å kjøpe en til sykkelen din også. Den kvelden overnattet vi på en liten øy i elva. Folk gikk forbi med hunder, men ingen så ut til å bry seg. Solen hadde vært varm og luften gyllen. Så falt mørket på, og temperaturen kollapset. Soveposene våre var ikke beregnet for 2-5 grader, og lag på lag hjalp ikke. Vi sov knapt, og om morgenen hang pusten vår i skyer over teltene.
Turen fra Drammen tok oss inn i skoger og langs noen av de mest perfekt asfalterte veiene jeg noensinne har sett. Vi stresset ikke - vi stoppet for å spise snacks, ta bilder og tine opp i solen. Vi spurte en lokal innbygger om hvor vi kunne slå leir den natten, og fikk det vage svaret at vi kunne "slå leir nede ved kirken". Det forslaget ble et av turens varmeste øyeblikk. Om kvelden hadde pastoren selv tatt imot oss, slik at vi slapp nok en kald natt i teltene.
Fra Rollag begynte dalen å stige. Det var en stigning som varte hele dagen, men den var aldri for bratt - bare en konstant oppoverbakke. Vi tok av og på hovedveien, og fulgte sideveier som førte oss forbi stille gårder og små innsjøer. Asfalten var jevn, og når vinden løyet, kunne vi sykle tre og tre og prate sammen. Men da vi passerte demningene, kom en iskald motvind som var sterk nok til å sette en stopper for samtalen. Den kvelden ga vi etter for kulden og bestilte en hytte. Den kostet under 30 pund hver, fordelt på tre, og inneholdt varme dusjer, en varm seng og kjøkken - luksus i den norske fjellheimen.
Neste dag forandret landskapet seg igjen. Snødekte topper dukket opp i horisonten, innrammet mot en perfekt himmel. Grusveier førte oss inn i lange, flytende utforkjøringer der veien krøllet seg sammen under oss, og luften ble kaldere etter hvert som vi sank. To ganger hadde vi feiende utforkjøringer ned til Geilo, hver gang innrammet av fjell som virket så nære at vi kunne ta på dem. Geilo føltes som en frelse - en skikkelig by med supermarkeder, overnatting og toglinjen vi hadde siktet mot siden Oslo.
Vi gikk om bord i toget vestover, og jeg var glad for det. Tidlig i mai er ikke tiden for å kjøre over Hardangervidda, med mindre du liker snøfokk og iskald motvind. Fra vinduet så vi frosne elver, stille innsjøer omkranset av is og enorme hvite vidder som strakte seg mot horisonten. Da vi kjørte ned i Arna, føltes det som å gli inn i en annen årstid. Fjorden lå flat og sølvfarget, og luften var tung av salt. Vi fulgte en gårdsvei til en bortgjemt benk rett ved vannet, komplett med stupebrett for de fryktløse - ingen av oss lot oss friste. Senere trillet vi til en campingplass ved fjorden, med fjellene som omkranset oss på tre sider.
Neste morgen satte vi kursen nordover, bort fra Bergen, for å jakte på noen av Norges berømte broer. Vi fulgte EuroVelo 1-ruten, som er godt skiltet og enkel å følge. Broene er ingeniørkunstverk som buer seg over dypblå kanaler, og hver av dem har en separat sykkelvei. Veiene mellom dem var mer trafikkerte enn vi var vant til, men utsikten var verdt det. Vi lette etter campingplasser, men de fleste var oversett av hus eller for eksponerte, så vi valgte en campingplass igjen. Den hadde varme dusjer, kjøkken og et lunt fellesrom der vi kunne oppholde oss etter solnedgang.
Vår siste tur var den korte runden inn til Bergen. Byen har noen utmerkede sykkelruter, spesielt hvis du kommer sørfra, og vi tok oss god tid. I Trek-butikken hentet vi sykkelboksene vi hadde reservert tidligere i uken. Personalet fortalte oss til og med hvordan vi skulle få dem med bussen tilbake til vandrerhjemmet vårt, nok en liten vennlighet i en uke full av slike.
Når jeg ser tilbake, var turen en blanding av kontraster: varmt solskinn midt på dagen, iskalde netter som biter gjennom utstyret vårt; tomme veier gjennom stille skoger og brølende vind på demningene; vennlighet fra fremmede og lange, ensomme klatreturer. Hvis du drar, pakk deg varmt inn, spesielt om natten. Ikke bekymre deg for å ha den perfekte sykkelen; våre sykler var langt fra det, og de gjorde jobben. Planlegg ruten din, men ikke klamre deg til den. Stol på skiltene. Ikke vær redd for å ta toget; i Norge er det ikke juks.
Bikepacking her handler ikke bare om distansen eller stigningene. Det handler om lukten av furu en stille morgen, hvordan lyset varer nesten til midnatt, den stille tilfredsstillelsen ved å rulle inn i en ny by med alt du trenger fastspent på sykkelen. Det er et sted som belønner dem som er villige til å tilpasse seg, og hvis du lar det skje, vil veien forandre deg.
English 
Norwegian 
German 
French