Atlanterhavskysten Ruten

Den norske Atlanterhavskysten er kanskje den vakreste på planeten. Det er ingen ende på naturens skjønnhet idet du sykler opp eller ned langs den. Men, som vi vet, er naturen i fin balanse, du kan ikke ha all denne skjønnheten uten litt smerte. Alle jeg kjenner som har syklet hele lengden av denne reisen, har opplevd minst én, eller sannsynligvis flere, dager med vanskelig vær hvor en blanding av motvind, kraftig regn og kalde temperaturer gjør hver kilometer til en reell kamp. Du kan selvsagt vente ut dager som dette, men for mange er det å vente hver gang været snur seg dårlig ikke på deres eventyr-sjekkliste.

Ustabile værforhold er naturen på Vestlandet i Norge. Det er et æresmerke for den uforferdede syklisten. Jeg angrer ikke på noen tøffe dagene jeg har opplevd på veien. Når solen kommer tilbake, er det som en ny begynnelse, og du vil sette pris på hver fugl som synger, hver glitrende innsjø og hvert fjell med klar topp i horisonten. Det er først når noe er borte, at du virkelig verdsetter dets tilbakekomst. Hvis du kan starte reisen med en holdning om at naturen er mesteren, og vi bare er dens tjenere. Du vil finne fred på de mest vindfulle og våteste dagene, og være i eufori på de solrike.

Hvis du ikke har dårlig tid, er det mange omveier å vurdere. Få mennesker vet om de utrolige veiene til Hoddevik eller Vestkapp mellom Bergen og Ålesund. Verdensarvøya Vega like sør for polarsirkelen eller den eventyrlige øya Rødøy har en av de beste utsiktene over Atlanterhavskysten. Det finnes små sideveier på Lofoten som ingen tar, og nord for Tromsø ligger et uoppdaget underverk i nord som kan nås med lokale og noen ganger ukjente ferger. Det har tatt år med forskning og utforskning å vite om disse områdene, og i medlemsområdet får du hva, hvor, hvorfor og hvordan for å krydre den episke reisen din.

Jeg har en innarbeidet spøk om at det ikke finnes flate veier i Norge, men faktisk finnes det, og de ligger stort sett langs denne ruten! Den høyeste stigningen er bare 500 meter og ligger like nord for Bergen. Det er 5 til på en høyde av 300-400 meter. Alt i alt er dette svært lite for en rute på over 2000 km. Den er kupert eller humpete stedvis, og for de som ikke er vant til norsk terreng, kan den første uken føles tøff. Den lange strekningen fra Brønnøysund til Senja er imidlertid bemerkelsesverdig flat. Faktisk er det bare ett punkt på Lofoten der veien når 100 meter. Vinden derimot er kanskje den tøffeste utfordringen for de som reiser sørover mot rådende vind. Mange områder er skjermet, men enkelte steder er det ikke det, og på urolige dager vil det redusere gjennomsnittsfarten din med et par kilometer.

For de som vurderer å bruke elsykkel og kanskje er bekymret for sin egen form. Jeg tror du vil finne det mer behagelig enn du tror. Ingen del har en vurdering høyere enn 5/10 og dermed bør det være tilgjengelig for mange. Jeg har fått brev fra folk med alvorlige fysiske funksjonsnedsettelser som klarte å sykle 30 km om dagen og nådde toppen før slutten av september. Du kan lese om en av disse historiene i medlemsseksjonen vår.

Denne ruten er en del av den større Eurovelo 1 som går fra Norge, Storbritannia, Irland, Frankrike og Spania og ender på kysten av Portugal. Mesteparten av ruten er skiltet, men dessverre er det fremdeles områder som mangler skilt. Skiltene er rødbrune med rute 1 uthevet i en grønn boks. På noen skilt i sør vil du også se det europeiske flagget som indikerer Eurovelo 1. Flere skilt vil komme opp etter hvert som den norske regjeringen fortsetter sitt samarbeid med Eurovelo-nettverket, men stol ikke helt på dem ennå. Sørg for at du har ruten lastet ned på telefonen eller sykkelcomputeren.

Med nesten 30 fergeoverfarter vil du være sterkt avhengig av offentlig transport. Norges fergesystem er svært effektivt og moderne, og rutetider fungerer vanligvis som et urverk. Hvis du bare ønsker å oppleve visse deler av ruten, er det veldig enkelt å bruke Norges daglige kystruter (hurtigruten) og lokale hurtigbåter for å ta deg opp eller ned langs kysten med sykkelen din. Det finnes også lokale busser som forbinder småbyer og landsbyer, og de har reddet meg før da mekaniske problemer etterlot meg strandet. Vi bør merke oss at det ikke finnes togskinner mellom Bergen og Trondheim. Fra Trondheim til Bodø følger togstrekningen E6-hovedveien og er ikke ideell å bruke når du er over 50 km unna langs kystveiene.

Til slutt finnes det innenlandske flyplasser langs kysten, og lokale innenlandsflygninger kan benyttes, spesielt når du skal finne ut hvordan du kommer deg hjem igjen etter å ha nådd sluttdestinasjonen (f.eks. Nordkapp). Informasjon om transport til og fra start- og ankomstpunkter finner du på de spesifikke rutesidene.