Oslo Cycling Week skulle egentlig ikke bli noe av i år. Etter den første utgaven gikk arrangørene tom for ressurser og energi. Medgründer Hans Flensted-Jensen ble presset opp i et hjørne, helt til Åse Lindersen steppet inn i siste øyeblikk. På bare fire uker fikk de satt sammen et program med 29 arrangementer. Det som burde ha vært umulig, ble virkelighet, og i løpet av prosessen avslørte Oslo mer om sin sykkelkultur, og kanskje sin gryende identitet, enn noen hadde forventet.

Det var mer enn bare et program med sykkelturer og foredrag; det ble en fullverdig feiring av Oslos sykkelkultur: landeveis-, terrengsykkel- og grussykkelturer, workshops, foredrag og til og med en bikepacking-tur med overnatting i skogene. Mot alle odds hadde byen plutselig fått en sykkeluke det var verdt å snakke om.

For meg var ansvaret klart: å fange essensen av det. Jeg har aldri tatt et filmprosjekt så seriøst før. Jeg planla syv arrangementer jeg skulle delta på: road, gravel, foredrag, workshops og overnighter i Nordmark, vel vitende om at variasjonen ville gi meg ryggraden i historien. Jeg sendte også ut en forespørsel om opptak fra andre arrangementer. Det meste av det som kom inn var ubrukelig, kornete klipp, rystede portrettvideoer, men blant vrakgodset var det noen perler. Og når du redigerer, kan ett enkelt godt bilde redde deg. Heldigvis hadde jeg akkurat nok til å sy sammen en fortelling.

I tillegg til arrangementene brukte jeg to formiddager på å sykle rundt i byen med kameraet mitt, for å ta b-roll-bilder som skulle vise Oslo i sin hverdagslige rytme. Disse bildene, regnet i gatene, syklistene på vei til jobb, var like viktige som alt annet.

Men virkeligheten i denne typen arbeid slår hardt når du kommer hjem. Dusinvis av timer med opptak ligger på harddisken og utfordrer deg til å forme dem til noe sammenhengende. Du forbanner deg selv for å ha gått glipp av bilder, for ikke å ha holdt bildet lenge nok på enkelte personer, for ikke å ha holdt fast ved en idé du hadde ute i felten. Jeg har lært at redigering ikke begynner på datamaskinen. Det begynner i det øyeblikket du tar ut kameraet, du trenger en plan, en følelse av hvor historien lever. Uten det drukner du i opptak.

Jeg prøvde en idé: I stedet for lange intervjuer ba jeg folk beskrive Oslo med tre ord. På papiret hørtes det enkelt ut. I virkeligheten stivnet 80% av nordmennene eller nektet blankt. Pek et kamera mot noen her, og du vil ofte se panikken sette inn. Det er en av de vanskeligste jobbene i Norge: å få folk til å slappe av foran en linse. Neste år, spøkte jeg med meg selv, skal jeg be arrangørene om å arrangere en fest med alkohol og filme intervjuene der, for når en nordmann først har fått seg en drink, blir kameraet plutselig deres venn.

Det var også andre utfordringer. For å få de drone- og kamerabildene jeg ville ha, måtte jeg sykle i de raske gruppene og bruke 300 watt bare for å holde meg foran slik at jeg kunne filme feltet bak. Grusrittet på onsdag var mildt sagt intenst, med en ryggsekk full av kamerautstyr som skranglet rundt. Lørdagens bikepacking-tur var derimot en ren fornøyelse: en avslappet tur fra Bikeshop HQ og inn i Nordmarka med syklister fra over 10 land. Vi slo leir, delte historier, og jeg fikk til og med en gratis øl av en medsyklist. For meg (som vanligvis camper alene) var det noe helt spesielt, og det ga meg den perfekte avslutningen på filmen.

Så kom den fryktede redigeringen. De første dagene ser man lite fremgang. Å redigere føles som å løse et puslespill uten å ha oversiktsbildet. Du vet at bitene passer sammen, men du må finne opp bildet de skal danne. Og å bare vise "en uke med gruppeturer" er ikke en historie. Det er bare overflate. En god historie forteller deg noe du ikke visste.

Etter noen lange turer i skogen gikk det opp for meg at det ikke var sykkeluken i seg selv som var den egentlige historien - det var Oslo. En by som fortsatt leter etter sin identitet. Oslo har ikke storheten til Paris eller London, sykkelkulturen til København eller Amsterdam, eller den historiske sjelen til Stockholm. Til tider føles den merkelig rotløs, nesten sjelløs. Men under overflaten finnes det likevel noe unikt: en ro, en skjønnhet, en ånd som venter på å bli gjenkjent.

Det var det jeg satte meg fore å fange. Oslo Cycling Week ble mer enn en samling sykkelturer og foredrag, det ble bakteppet for et portrett av en by i endring, sett gjennom sykkelens briller. Etter flere ukers arbeid og refleksjon tror jeg at jeg har klart å vise Oslo på en måte som føles ærlig og annerledes: en by som fortsatt er i ferd med å forme sin egen identitet, men som samtidig har noe særegent på gang. Dette prosjektet var viktig for meg fordi det ikke handlet om mine egne eventyr, men om å representere andre og en kultur i bevegelse. Jeg er stolt av det som kom ut av det, og jeg håper det kommer til uttrykk i filmen.