En lang reise gjennom Europas arktiske strøk: Fra skogene i Finland til fjordene i Norge og villmarken i svensk Lappland

Det nordligste Skandinavia blir ofte sett på som avsidesliggende og øde. Endeløse skoger, åpen tundra og en himmel som aldri ser ut til å ta slutt. Men for den eventyrlystne syklisten byr det på rå skjønnhet, glemte historier og en ensomhet som er vanskelig å finne andre steder i Europa.

Reisen min gikk over 2 300 kilometer gjennom Arktis og Lappland, fra Øst-Finland til Sverige, med en krevende strekning gjennom Norge innimellom. Finland ga meg stille skoger, grov grus og reinsdyrbekledde veier. Norge satte utholdenheten min på prøve med høye platåer, kald vind og en karrighet som presset utstyret mitt til det ytterste. Da jeg nådde Sverige, ble landskapet litt mildere, men følelsen av isolasjon var der fortsatt.

Hvert land innebar et skifte, ikke bare i terreng, men også i atmosfære. Det var en utholdenhetsprøve, men også en sjelden sjanse til å koble av og bevege seg gjennom et av Europas siste ekte villmarksområder. Dagene gikk uten at vi så noen. Bare vind, grus og rytmen på turen.

Tekst og foto av Michel Alexander: En eventyrlig sykkelpacker fra Tyskland med en lidenskap for å flytte grenser. Han er aldri redd for en utfordring, og oppsøker episke reiser som tar ham langt utenfor det vanlige, på to hjul og utenfor allfarvei.

EuroVelo 13: Jernteppets sti

Reisen min begynte med en rolig tur på finske småveier, som førte meg til Suomussalmi, der jeg sluttet meg til EuroVelo 13 "Iron Curtain Trail". Denne ruten følger den historiske grensen fra den kalde krigen og går fra Sør-Finland og helt til den norske grensen. I denne regionen følger den i stor grad riksvei 843, en stille, landlig strekning som slynger seg gjennom dyp skog og stille innsjølandskap. De første dagene var kjøringen problemfri, trafikken nesten ikke-eksisterende, og selv om landskapet var vakkert, var det gjentakende nok til å sløve sansene.

Stien bød på lite variasjon over lange strekninger, og til slutt gikk den over i den mer trafikkerte E63. Det er ikke ideelt for sykling, men noen ganger er det ingen vei utenom når man reiser gjennom tynt befolket terreng. Når det er sagt, var de finske sjåførene stort sett hensynsfulle.

"Fra broen kan du se den russiske kysten bare noen hundre meter unna.
meter unna. Det er ingen tegn til bebyggelse, bare stille trær.
Det var en av de skumleste, mest tankevekkende øyeblikkene på reisen."

Etter å ha passert Hossa nasjonalpark, et fantastisk sted for fotturer og terrengsykling, svingte jeg av fra hovedruten og inn i grusveiene langs den russiske grensen. Disse veiene var svært forskjellige: Noen var nyasfalterte, mens andre hadde dype hjulspor eller var løse av stein. Jeg syklet i sikksakk, klatret opp og ned gjennom endeløs boreal skog. Det var få landsbyer, ingen kafeer og knapt en sjel i sikte. Jeg kunne gå i timevis uten å se et annet menneske.

Spor av fortiden langs grensen

Terrenget var vilt, men menneskets historie levde videre her. Det finsk-russiske grenseområdet er fullt av krigsminnesmerker og rester av gamle forsvarssystemer. I 1940 bygde titusener av finner en 1200 km lang forsvarslinje for å beskytte seg mot en mulig sovjetisk invasjon. Mange av de gigantiske steinene og bunkerne de installerte, ligger fortsatt gjemt blant trærne, som tause vitner om fortidens kamper.

Noen av disse stedene har forsvunnet fra det kollektive minnet. De er gjengrodde, rustne, ødelagte, men fortsatt mektige. Å sykle gjennom disse stedene fikk landskapet til å føles mindre tomt, som om noe så på, lyttet.

Til slutt kom jeg tilbake til EuroVelo-stien på vei 950 i nærheten av Oulanka nasjonalpark. Skogen ble avløst av mer dramatiske åser, elvedaler og en og annen sump. Veien bølget hele tiden. Ingen store stigninger, men den kontinuerlige kjøringen opp og ned slet på beina. Hver bakkekam ga utsikt til flere trær og mer himmel.

E75 og fremstøtet nordover

Nord for Sodankylä var det begrenset med alternativer. I 90 km ble jeg tvunget inn på E75, en hovedfartsvei uten praktiske omveier. Det er ikke så mye å si om det, bare hodet ned, beina snurrende, øynene på skulderen. Det var et nødvendig onde for å nå neste etappe av reisen.

Etter Ivalo fikk reisen en ny karakter. Mens de fleste reisende på vei til Kirkenes svinger vestover rundt Enaresjøen, tok jeg den mindre kjente ruten østover på vei 969 mot Nellim. Denne veien slynget seg gjennom dyp skog og over bratte åser før den krysset elven Paatsjoki, den naturlige grensen mot Russland.

Fra broen kan du se den russiske kysten bare noen hundre meter unna. Det er ingen tegn til bebyggelse, bare stille trær. Det var et av de mest uhyggelige og tankevekkende øyeblikkene på hele reisen.

Grusveien fortsatte i 20 km, svingete og tom. Til slutt nådde jeg den finske grensesonen, et avsperret område som ingen sivile har adgang til. Men herfra fører en ujevn sti, en gammel grensevaktsti, til trepunktet der Finland, Norge og Russland møtes.

Grensevaktstien og Treriksrøysa

Den 15 km lange stien var brutal. Den vekslet mellom kjørbare partier og uframkommelig terreng fylt med steiner, råtnende andebrett, veltede trær og dyp sump. Noen ganger måtte jeg slepe sykkelen gjennom gjørme, andre ganger måtte jeg skuldere den opp bratte stigninger. Det var avsidesliggende, utmattende og tregt.

Midtveis tok jeg en lang pause ved en falleferdig grensevaktstasjon midt ute i ingenmannsland. Dens nærvær føltes spøkelsesaktig, en påminnelse om hvor isolert denne stien en gang var, og fortsatt er.

Stien nektet å være forutsigbar. I det ene øyeblikket virket det som en klar sti over fast grunn, minutter senere sto jeg ankeldyp i sumpvann og prøvde å unngå å miste en sko. Hver kilometer krevde full konsentrasjon og fysisk anstrengelse. Noen ganger lurte jeg på om jeg burde snu.

Men etter nesten syv timer nådde jeg Treriksrøysa. Det er en beskjeden haug med steiner, men symbolsk viktig. Den markerer det nøyaktige møtepunktet mellom Finland, Norge og Russland. Jeg ble møtt av to unge norske soldater som var overrasket over å se noen komme syklende fra Finland. De tok bilde av meg og slo av en prat.

Jeg fikk ikke lov til å berøre eller gå rundt markøren; det er en beskyttet grensesone, men da jeg sto der, på dette fjerne punktet i Europa, føltes det som en liten seier å ha kommet meg opp dit. Bare 11 besøkende klarte det den dagen.

Øvre Pasvik nasjonalpark og ingenmannsland

Nedstigningen på norsk side var ikke mye lettere. De første kilometerne var tøffe, med ujevne steiner og flere duckboards. Etter hvert kom jeg til en grusvei og fulgte den nordover, og slo leir i nærheten av Pasvik naturreservat.

Jeg hadde ikke dekning i over 24 timer, noe som er en sjelden opplevelse i Skandinavia. Det fikk meg til å innse hvor tett forbundet vi har blitt, selv i villmarken. Her var jeg virkelig alene.

"Senere tok jeg en avstikker til Skrøytnes fugletårn.
Bomullsgresset danset i vinden, og multebærblomstene blomstret rundt omkring.
Luften var ren, stillheten total..."

Fv 8550 er den eneste veien gjennom Pasvikdalen. Den er humpete, stedvis lappet sammen og vanligvis tom. Av og til kunne jeg skimte Russland på den andre siden av elva. Første stopp var Infopunkt Gjøken, en liten utendørs utstilling av tømmerhytter og grenseliv, med en skjermet rasteplass og strømuttak.

Senere tok jeg en avstikker til Skrøytnes fugletårn. Bomullsgraset danset i vinden og multebærblomstene blomstret rundt omkring. Luften var ren, stillheten total.

I Svanvik fylte jeg opp på Coop. Det var soldater overalt, men det føltes ikke anspent, bare stille overvåket. Det militære nærværet var vennlig, diskret. Vi nikket til hverandre, og jeg dro videre.

Den kvelden førte veien til store innsjøer og dype daler. Landskapet åpnet seg igjen, og en gyllen kveldssol kastet et gyllent skjær over vannet. Jeg stoppet for å fotografere reinsdyr som beitet i veikanten. De vek ikke unna da jeg passerte.

Kirkenes og kysten

Nord for Svanvik ble veien bedre. Innsjøene ble større. Til slutt syklet jeg langs Langfjorden under den gylne solen. Veien var tom, landskapet var stort. Da jeg nådde Kirkenes, hoppet jeg over sentrum og fortsatte inn i åsene.

Ved Korsfjord beitet reinsdyr langs veien. Her møtte jeg Fetze, en medsyklist på vei mot Pasvik. Hans opplegg var langt bedre utstyrt for terrengkjøring. Vi snakker en stund i midnattssolen før vi skilles i hver vår retning.

Ved Neiden slo jeg opp teltet ved siden av Skoltefossen. Fossen glitret i det myke lyset, noe som gjorde det til et minneverdig sted.

Neste morgen badet jeg i elven, en kald, men forfriskende oppvåkning. Deretter besøkte jeg Ä'vv Skolt Sami Museum, som gir et dypt innblikk i skoltesamenes kultur og håndverk. De hadde kopier av gamle elvebåter, laget for spesifikke strømmer og fisketeknikker. En slik båt, som er tilgjengelig for publikum, flyter i Skoltebyen nær fossen.

Inn i samisk land og åndelige steder

E6 fulgte brede myrflater mot Bugøyfjorden. Derfra gikk jeg opp til Saviostolen, en seteformet stein der den samiske kunstneren John Savio en gang fant inspirasjon. I nærheten beitet reinsdyr. Utsikten over fjorden og myrene nedenfor føltes tidløs. Det var en enkel spasertur, men et mektig øyeblikk av perspektiv, borte fra sykkelen og veien.

Tilbake på salen presset jeg meg mot Varangerfjorden. Veien slynget seg langs bølgeskvulp og ruvende klipper. Vinden gjorde fremdriften langsom, men det skiftende lyset og den dramatiske utsikten veide opp for det. Ved Varanger Samiske Museum stoppet jeg for å spise middag i en gapahuk. Jeg hadde besøkt museet to år tidligere, og utstillingene om samisk liv og fjordboplasser er blant de beste i Nord-Norge.

Selv om jeg var fristet til å sykle videre østover mot Vardø, en vill og forblåst øy jeg hadde besøkt før, vendte jeg i stedet vestover. En bratt stigning på 160 meter førte meg inn i landet igjen. Snart vek Varangerkysten plassen for den brede, stille Tanadalen. Her endret landskapet seg igjen: brede sandbanker, furuskog og et langsommere, mer reflekterende tempo.

Jeg slo opp teltet mitt sent over elvebredden. Det var en stille og stille natt, en natt hvor til og med måkene så ut til å hvile.

Regn, fjorder og rullesteinsstrender

Jeg utsatte starten neste dag, og ventet ut en sta regnbyge. Kroppen trengte hvile. Til slutt fortsatte jeg til Rustefjelbma, hvor jeg fant kaffe og varm mat på bensinstasjonen. Derfra svingte veien vestover, og rullet i det uendelige over innsjøer, tundra og lave åsrygger.

Jeg møtte en nederlandsk syklist som kom den andre veien. Han advarte meg mot regn og kulde, men da vi skiltes, brøt solen gjennom skyene. Neste stopp var Rullesteinfjæra, en avsidesliggende strand der bølgene polerer steiner i alle former og farger. Turen var på drøyt 2 km hver vei, over ulendte stier og myrlendte partier, men stedet i seg selv føltes magisk.

Steinene klirret mykt i brenningene og fanget sollyset i et dusin skiftende fargetoner. Jeg satt der i en time og gjorde ingenting annet enn å se på tidevannet, helt oppslukt av rytmen i vannet og steinen. På turen tilbake la jeg merke til at hvert skritt over rullesteinene skapte sin egen stille musikk.

Inn i hjertet av Nordkyn

Det var sent da jeg begynte den lange oppstigningen til Ifjordfjellet. Lyset flakket over fjellene, kastet lange skygger og lyste opp reinflokkene. Veien slynget seg oppover gjennom et kaldt og ensomt landskap med snøflekker og steinete kratt. Ved Ifjord svingte jeg inn på riksvei 888, som slynger seg 33 km langs kanten av Laksefjorden.

Jeg syklet inn i natten, mens midnattssolen fortsatt hang over horisonten. Til slutt stoppet jeg og slo leir i Laggu naturreservat, i ly mellom to åser.

Om morgenen kom det en snøbyge da jeg våknet. Temperaturen hadde stupt. Jeg tok på meg alle lagene jeg hadde og pakket sammen i en fart, med numne fingre og gjennomvått telt. Vinden kom fra nord og slo meg det meste av dagen.

Veien gikk oppover igjen, denne gangen forbi Reinoksevannet, en innsjø som fortsatt var delvis frosset på sensommeren. Landet var bart, med gamle snøfonner og brefylte bekker. Sol og hagl vekslet med noen minutters mellomrom. En lang nedstigning førte meg ned til havnivå og inn på den smale landbroen som forbinder Eidsfjord og Hopsfjord.

Men det ble ingen hvile. Veien klatret igjen, bratt og ubarmhjertig, mot det siste platået før Mehamn. Her oppe er været konge, og naturen føles nærmere verdens ende enn nesten noe annet sted i Europa.

Etter hvert stupte veien ned mot kysten, og jeg rullet inn i Mehamn sent på dagen. Det føltes som slutten på noe. Jeg hadde kommet så langt nordover. Men naturen var ikke ferdig ennå.

Det siste rykket mot Slettnes fyr

En "liten avstikker" til det nordligste fyret på det europeiske fastlandet. Jeg tenkte ikke så mye på høydemeterne da jeg la Slettnes fyr til turen i Koomot: Det er mer enn 50 kilometer og 850 høydemeter. Veien går opp og ned hele tiden, med vakker utsikt over Barentshavet, majestetiske daler og mange, mange reinsdyr over alt. På det siste stykket fra landsbyen Gamvik til fyret er landskapet helt rent, og på slutten ser du det endeløse havet. Jeg var så glad jeg rakk frem før den nyoppussede kafeen i fyrvokterboligen stengte. Men dørene var låst. Frustrasjonen var stor da jeg sto der i den kalde vinden, utslitt etter den lange kampen mot elementene. Jeg forberedte meg allerede mentalt på den lange turen tilbake til Mehamn da en ung kvinne kom løpende, åpnet døren og ønsket meg hjertelig velkommen. Å sitte i den varme og koselige kafeen med litt kaffe og søte godbiter med utsikt over det barske havet var bare det beste.

En uventet ekstra 30 km!

Jeg hadde planlagt å ta Havila kystferge den kvelden, men ved midnatt fikk jeg en telefon fra mannskapet: Båten ville ikke stoppe i Mehamn på grunn av høy sjø. Det eneste alternativet var å sykle ytterligere 30 km over fjellet til Kjøllefjord, der båten kunne legge til kai.

Jeg pakket, kledde på meg, og kl. 01.00 om natten klatret jeg ut på veien igjen, i vind og kulde. Reisen føltes endeløs. Til tider var jeg ikke sikker på om jeg kjempet mot terrenget eller været, eller begge deler. Da jeg nådde Kjøllefjord klokken 03.30, var jeg gjennomvåt og utslitt. Heldigvis fikk jeg en lugar av mannskapet på fergen hvor jeg kunne hvile ut.

Etter bare noen timers søvn gikk jeg i land i Havøysund og satte kursen innover i landet langs riksvei 889. Denne strekningen var dramatisk: hav på den ene siden, stupbratte klipper på den andre, og endeløs vind. Jeg passerte en gruppe amerikanske syklister med tilhengere, og alle så ut som om de tvilte på livsvalgene sine i den lange stigningen som lå foran dem.

Skulpterte fjellformasjoner, som den såkalte "Sfinksen" eller "Løven fra Måsøy", reiste seg fra åsene som eldgamle voktere. Jeg forlot kysten og krysset Porsangerhalvøya mot Skaidi, og stoppet for kaffe og varme på Russenes Kro.

Krysser det arktiske platået til Alta

Sennalandet er et sted som stripper deg ned. Her er det ingen trær, ingen ly, bare vind og himmel. Reinsdyrene driver som spøkelser over snøflekkene. Veien bølger i det uendelige. Det var her jeg innså hvor mye beina mine ba om en pause.

Å komme ned i Alta føltes som å komme inn i en annen verden igjen. Trærne kom tilbake, elven slynget seg sakte gjennom dalen, og folk fisket langs bredden i det sene kveldslyset.

Den gamle Ishavspostveien og inn i Sverige

Fra Gargia Lodge tok jeg Old Arctic Post Road, en historisk postrute som nå fungerer som en av de fineste grussykkelopplevelsene i nord. Den begynte med en bratt stigning på 300 meter som ingen bobiler noen gang burde prøve seg på, men det gjør de.

Etter noen kilometer satte jeg fra meg sykkelen og gikk til fots til Alta Canyon, en av de største kløftene i Nord-Europa. Turen var lang, men verdt det, med utsikt til en tordnende kløft der Altaelva har skåret seg gjennom fjellet i årtusener.

Tilbake på grusveien ble det tøft. Jettegryter, utvaskinger og myrlendte spor tvang meg av sykkelen med jevne mellomrom. Jeg krysset bekker, syklet gjennom oversvømte partier og slepte sykkelen over steinete bakker. Men utsikten gjorde det verdt det: brede alpine platåer, snødekte topper i det fjerne og en stillhet som var mer enn bare fraværet av lyd.

Jeg tilbrakte natten i nærheten av en stille innsjø under en himmel som nektet å bli mørk. Neste dag var veien heldigvis bedre. Jeg kjørte ned til Kautokeino, en by som føltes som en grensepost mellom to verdener. Jeg besøkte Juhls' Silver Gallery, som var en blanding av smykkebutikk og kunstinstallasjon, og drakk kaffe med en omreisende selger av samisk kunsthåndverk.

Grenseland og videre

E45 sør for Kautokeino var begivenhetsløs helt til en lastebil i høy fart nesten dyttet meg av veien. Med adrenalinet i blodet svingte jeg av ved Enontekiö og tok en skogsvei inn i Pallas-Yllästunturi nasjonalpark.

Jeg slo leir ved en kald, klar innsjø og tilbrakte neste dag med å gå og dytte sykkelen langs MTB-stier som var altfor tøffe til å sykle på. Men utsikten var verdt det, med isbreer, furuskog og reinsdyrstier som slynget seg i det fjerne.

Til slutt krysset jeg grensen til Sverige i nærheten av Kolari. Landskapet ble mykere igjen: endeløse bjørkeskoger, stille innsjøer og lange, tomme veier. Jeg syklet vestover mot Gällivare, der jeg gikk om bord på Inlandsbanan til Östersund og senere tok nattoget fra Snälltåget til Malmö.

Refleksjoner

Når jeg ser tilbake, dekket jeg for mye terreng på for kort tid. Men omfanget, stillheten og ånden i nord gjorde hver eneste utfordring verdt det.

Jeg syklet gjennom landskap formet av isbreer og minner, møtte fremmede som tilbød vennlighet midt i ingenmannsland, og tilbrakte lange netter alene med bare vinden og lyset som selskap.

Hver dag var annerledes. Hver vei lærte oss noe nytt.

Og én lærdom har jeg tatt med meg: Hvis du vil kjenne nord, virkelig kjenne det, må du reise lenger.

Gå lenger nord.

Oversikt og Hele historien sider for denne ruten.