Jeg er ikke helt sikker på når jeg først fikk ideen om en lengre bikepacking-tur i Skandinavia. Men jeg kjenner igjen den følelsen som kommer snikende mens man undersøker potensielle sykkeldestinasjoner, når noe klikker og man innser at det er hit jeg skal. Selv om jeg må si at jeg ble litt overrasket over mitt eget valg, siden jeg vokste opp i Sør-Tyskland og nå bor så nær den italienske grensen i Innsbruck, er ikke tanken på å dra nordover på en potensielt kald og regnfull ferie noe som vanligvis appellerer til meg. Men jeg husker også Norge fra en gammel fottur, og jeg husker ensomheten og nærheten til naturen som vi opplevde der. Jeg måtte minne meg selv på at det kan bli varmere enn 10 grader der, med skikkelig solskinn! Og slik ble det i hvert fall!

Tekst og bilder av Anna Nußrainer, en Bikepacker fra Tyskland

Venninnen min Julia, som jeg kjenner fra Innsbruck og som nylig flyttet hjem til Nord-Tyskland, var lett å overbevise om ideen. Før jeg møtte henne i Oslo for å starte en to uker lang sykkeltur sammen, hadde jeg planlagt å delta på en festival i Sør-Sverige, der jeg skulle møte noen venner fra Spania. 

Så turen min begynte allerede i midten av juli ´25 i Göteborg, hvor jeg ankom med ferge, og jeg vil (litt off-topic) vifte med flagget for Sverige som sykkeldestinasjon. Til tross for deres merkelige politikk om ingen sykler på toget, har de fenomenale, lite frekventerte ruter der oppe. Mer av nødvendighet for å nå festivalen nord i Karlstad, endte jeg opp med å sykle deler av "Vänerleden" som sirkler rundt den enorme innsjøen "Vänern" og "Unionsleiden" som tar deg fra Karlstad og opp til Moss - og dermed er vi tilbake til denne bloggens egentlige tema.

Hvordan komme seg til Oslo

Å komme seg til Oslo er viet et eget kapittel, ettersom offentlig transport av sykler fortsatt ser ut til å være et stort problem i det 21. århundrets Europa. Julia og jeg skulle etter planen møtes på søndag i Oslo for å starte vår grovt planlagte rute nordover (se hele ruten). Julia kom fra Tyskland via Sverige, og slet med den svenske togpolitikken. Og jeg selv - jeg tenkte at jeg skulle være skikkelig smart, og syklet over den norske grensen for å ta toget fra Kongsvegen til Oslo, men dessverre var togsporet stengt, så jeg endte opp med å sykle det meste av veien, hovedsakelig langs Oslo - Villmarks - Birken - Rute for å ta det første forstadstoget. Flaks for meg - for dette viste seg å være en utrolig naturskjønn og givende tur.

Trinn 1

Vi kom oss endelig frem - en dag forsinket - men i det øyeblikket vi møttes på Oslo stasjon, var alle problemer med å komme frem glemt. Etter litt prat og klesvask, ble det lett å kombinere @cafelaundromatosloDa vi forlot byen via Sognsvann, befant vi oss straks midt i naturen. Først med noen forstadsvibber, men snart endret det seg til fredelige, tomme strekninger med skog og innsjøer. Etter knappe 20 km sykling snublet vi over en villcampingplass, så perfekt at jeg fortsatt tror det er et opplegg av Norges reiselivsbyrå: En liten landtunge som strakte seg ut i en uberørt innsjø, glatte steintrapper som førte ut i vannet og en perfekt flat plass for teltet. Vi kunne på ingen måte sykle forbi den. Mens vi lagde middag, dukket det plutselig opp en gruppe karer som sjøsatte kanoene sine i sjøen. Vi fikk vite at dette var en del av en velkjent kanooverfart gjennom Nordmarkavanligvis gjort på rundt tre dager. Plutselig ga folkene vi hadde sett tidligere, som fraktet kanoer på tohjulede tilhengere, mening.

Trinn 2

Vi fortsatte ruten som planlagt gjennom Nordmarka, nøt alle disse første inntrykkene av landet, og avkjølte oss i de uendelig mange innsjøene langs veien, som ga oss en kjærkommen forfriskning i hetebølgen som for tiden feier over Skandinavia.

Etter en vakker nedstigning til Hønefoss og litt proviantering, prøvde vi å finne et sted å overnatte. Vi var allerede ganske utslitte etter dagen, og endte opp i en situasjon som vi senere bare ville referere til som "CCTV-hendelsen" (eller egentlig ikke fordi vi snakker tysk, men det ville vært et ganske klumpete og usexy ord: "Überwachungskameravorfall").

Vi kom oss opp til Ådalselva, et naturreservoar med en vakker elv som renner gjennom. Dessverre var det ikke mulig å komme til denne elva på noen annen måte enn gjennom privat eiendom. Vi var desperate etter å få vasket oss litt og få vann til matlaging, så vi slo opp teltet i nærheten av en åpenbart ubebodd hytte og gikk gjennom hagen deres for å komme til vannet. Vi var allerede litt ukomfortable med situasjonen, og vi hadde akkurat satt oss ned for å spise da en bil stoppet. Det viste seg å være eierens sønn, som hadde blitt sendt for å se til oss etter at foreldrene hans hadde fått et varsel - og en direkte videofeed av oss som nakenbadet i elven, takket være hyttens overvåkningskameraer som vi ikke hadde lagt merke til. Heldigvis var de mer fornøyde enn opprørte, og syntes det var helt greit at vi campet der. I et forsøk på å bryte den pinlige stemningen spurte jeg ham om han ville spise middag med oss (hermetisk fisk og mykt brød). Jeg er fortsatt ikke sikker på hvorfor han høflig takket nei at tilbud.

Trinn 3 og 4

Disse etappene tok oss gjennom det fantastiske og avsidesliggende Vikerfjell naturreservat og ned i Hedalen. Ruten inneholdt partier med grov grus og sand, noe som ga oss muligheten til å øve på balansen på de belastede syklene. Vi provianterte igjen på det lokale supermarkedet, som også har et kaffehjørne på baksiden, der du kan ta en kopp og sitte på terrassen med utsikt over dalen som er innrammet av fjell. Vi har slått oss litt til ro, ikke bare for å lade opp elektroniske enheter, men også på grunn av Ali - en pensjonert sjømann opprinnelig fra Tyrkia, som trollbandt oss med ville, fascinerende historier fra livet til sjøs. Da vi omsider kom oss ut av dette supermarkedet, oppdaget vi at de virkelige severdighetene i Hedalen skulle være det lille friluftsmuseet Bautahausen Samlinger og Hedalen stavkirke fra 1100-tallet. Men ingen av dem ville helt sikkert ha vært like underholdende som Alis historier. 

Vi fortsatte på Hedalslvegen, som er en bomvei som fører ut av dalen og opp til et høyfjellsplatå fullt av hytter. Vi slo opp teltet ved et fredelig vann og nøt kveldssolen over middagen.

Trinn 5 og 6

Dette var dagen for single trails - takket være litt tvilsom Komoot-navigasjon havnet vi på dem mer enn én gang. Vakkert, uten tvil, men absolutt morsommere med fjæring og uten kilovis med bagasje. 

Vi fikk en første liten smak av regn da vi svingte av grusveiene med sommerhytter og inn på en gammel gårdsvei - en kjærkommen forfriskning før den bratte stigningen opp til et annet vindfullt platå. Deretter fulgte noen flere feilkjøringer på single trails og en lang, givende nedstigning til Tisleidalen, der en vennlig Warmshowers vertskap ventet på oss, og hvor vi planla å hvile beina en dag.

Vår vert Morten bor i en av de utallige hyttene som ligger spredt rundt i Tisleidalen. Hytter er virkelig en stor greie her - jeg er sikker på at hver nordmann eier minst to av dem. Og for en kort stund fikk vi gleden av å være med i den klubben: Morten - som beviste at teorien min stemte - hadde to hytter selv, og lot oss sjenerøst få bo i mikroversjonen av sin. Det var ren luksus, en ordentlig seng, tilgang til en elv, og ikke nok med det - vi var også kommet til et paradis for sykkelvedlikehold. Høytrykksspyler, rengjøringsutstyr og til og med et reservehjul til bakhjulet mitt, som jeg måtte lappe sammen underveis.

Morten er en norsk veteran som har vært med på å grunnlegge SIOPS - en forening som arbeider for å støtte veteraner som har blitt fysisk eller psykisk skadet, og noen ganger begge deler, i internasjonale operasjoner. I tillegg til sitt politiske og sosiale engasjement arrangerer de arrangementer og fritidsaktiviteter, og skaper trygge rom for sårede veteraner for å støtte dem i å komme seg. I denne sammenhengen tilbyr Morten fluefiskekurs, noe vi også fikk en forsmak på da vi prøvde å fange fisk i elva. Uten suksess, dessverre. 

Dessuten tilbys det yogatimer for veteraner på det nærliggende Nøsen Yoga Resort, som vi besøkte da vi fortsatte reisen. Det er en kort avstikker fra den offisielle Mjølkevegen sykkelrute, og der kan du få deg en liten forfriskning med en fantastisk utsikt over innsjøen ved siden av. 

Etter å ha tatt farvel med Morten, som skulle følge oss et stykke av veien, forlot vi Mjølkevegen igjen og svingte inn på en tilsynelatende blindvei. Morten hadde tipset oss om denne ruten, som inkluderer en kortere push-seksjon på en enkel sti, hvoretter man kan sykle videre gjennom en av Norges vakreste daler, Smådaln. Det var i hvert fall turens høydepunkt med en overveldende utsikt og en spennende nedoverbakke mot en innlandsfjord og videre til Vang. 

Litt ruset av alle inntrykkene og adrenalinet spiste vi vårt første ordentlige måltid på flere dager (ingen fiskebokser, ikke noe bløtt brød) på en liten restaurant ved siden av campingplassen i Vang, der vi også møtte Eva og hennes 12 år gamle sønn Vittorio - to lidenskapelige bikepackere selv. De var på ferie i hytta i nærheten (selvfølgelig), men Vittorio foretrekker faktisk å være på sykkelen fremfor komforten i hytta - for en hyggelig gutt. 

Trinn 7

For å nå Beitostølen, hvor en annen vennligsinnet Warmshowers vertskapet ventet oss, bestemte vi oss for å hoppe over den bratte stigningen til Slettefjellet. På den ene siden var tanken på å ta den eksponerte sørvendte ruten (ja - det var fortsatt varmt) ikke akkurat tiltalende. På den annen side ville den alternative ruten ta oss forbi hytta til Eva og Vittorios, for et raskt besøk over en kopp kaffe. Denne omkjøringsveien har imidlertid ikke vist seg å være særlig mye bedre med tanke på høydemeter og anstrengelser. Et annet alternativ ville ha vært Bygdin-runden, som inkluderer en båtoverfart. Prisene er høye, og siden de tar omtrent like mye for en sykkel som for en person, endte vi opp med å utelukke det alternativet.

På slutten av dagen ble vi innhentet av et kraftig tordenvær, og vi ankom søkkvåte hjem til Jade (@jade_inthewilderness) og Lucas (@lucaslepage_adventurer). Lukten av bananbrød og to herlige huskyer ønsket oss velkommen, og vi følte umiddelbart at vi var på besøk hos gamle venner. Vi ble traktert med hjemmelaget pizza og utrolige historier om deres sykkel- og pakkereise gjennom Madagaskar og deres arbeid på den lokale Beito Huskey Tours, hvor de tar vare på og trener en flokk på 64 hunder. Noen menneskers livsstil er virkelig inspirerende.

Trinn 8

Etter en lang og god natts søvn fulgte vi nå igjen den offisielle Mjølkevegen der jeg fikk den bikepacking-opplevelsen jeg hadde savnet - å sykle over et fjellpass med mange biler, eller rettere sagt varebiler og bobiler. Denne opplevelsen ble enda mer spennende med en sterk nordavind rett i ansiktet som presset mot oss. Men vi ble belønnet med vafler og varm kaffe på det sjarmerende gammeldagse Bygdin Høyfjellshotelsom vi nøt i Damensalongen, for vi er jo damer! 

Like etter Bygdin forlot vi hovedveien og svingte inn på en gårdsvei som endelig stemte overens med min forestilling om den fredelige Melkeveien. Denne veien var bare opptatt av geiter og sauer. Det ble imidlertid litt uhyggelig da en flokk geiter bestemte seg for å jage oss. Vi måtte virkelig sette opp farten for å løpe fra dem - men kanskje de bare ville bli med oss på turen. Hvem kan klandre dem?

Været har endelig snudd. Oppe på dette eksponerte platået er vinden så sterk at det ikke er noe skjermet sted å slå opp teltet. Det eneste alternativet i dette området er Haugseter Fjellstue hvor den billigste overnattingen var en hytte til 1700 NOK. Vi hadde ikke flere alternativer, men til slutt var det verdt hver eneste krone, for det blåste så kraftig den natten at til og med hytta ble rystet.

Trinn 9

Den siste dagen av vår felles sykkeltur tok oss videre gjennom det magiske landskapet mellom Bygdin og Vinstra. Det tåkete, litt regnfulle været gjorde bare stemningen enda bedre. 

Reisens andre ordentlige måltid ventet oss på Ruten Fjellstue i Espedalen: Fiskeburgere og vafler med hjemmelaget marmelade - en ren fryd. De brygger også sitt eget øl, som er like velsmakende som maten. Dessverre var vi ikke helt klar over at vi fortsatt hadde over 400 høydemeter og rundt 50 km foran oss. Godt mette og litt beruset av ølet fortsatte vi på sykkelruten gjennom bølgende åser og gårdshus. Fra Vinstra syklet vi opp til Kvam, hvor vi fulgte en elv som i fargen minnet meg om Soča i Slovenia. Vi overnattet på en ungdomsherberge.

På vei tilbake til Oslo

Neste dag tok Julia farvel for å ta fergen tilbake til Tyskland. Jeg var splittet mellom å ta en ekstra runde - enten gjennom Rondane nasjonalpark eller Peer-Gynt Seterveg grusløype. Men til slutt bestemte jeg meg for å trappe sakte ned på eventyret og ta det med ro. Peer-Gynt Vegen (igjen Peer - han ser ut til å være overalt) mot Lillehammer, hvor jeg skulle ta toget tilbake til Oslo, og deretter fly til München. På veien passerte jeg Gåla, som var overraskende travelt til å være et skisted om sommeren - det viste seg at det skyldtes Peer-Gynt-festivalen! Nå har jeg endelig fått sjekket historien om denne fyren - en fiktiv karakter som tilbrakte livet sitt med å jakte på eventyr, unngå ansvar og til slutt - Spoilervarsel - og vender hjem, gammel og tomhendt. For en nedtur - la oss håpe at dette ikke alltid er resultatet når man vandrer rundt uten mål og mening.

Jeg tilbrakte en natt på et herberge i nærheten av Gåla, som jeg delte med en gruppe danske motorsyklister (ja, motorer - ikke pedaler!). En sann test av toleranse på to hjul ?.

På de siste kilometerne før Lillehammer fikk jeg endelig krysset av det siste på min norske "bucket list": Å få øye på en elg. Hele turen hadde Julia og jeg vært på desperat utkikk etter elg som gjemte seg i skogen. Og nå hoppet denne karen bare over en stille, lite spennende vei og løp ved siden av meg gjennom åkrene. Jeg ville forevige dette øyeblikket for Julia og trodde jeg var i ferd med å ta mitt livs video ... men jeg glemte selvfølgelig å trykke på opptak. Alt jeg endte opp med var et nærbilde av låret mitt. En klassiker.

Lillehammer var full av andre bikepackere, ettersom "Mor Nord" - et 1000 km langt grusritt med 16 000 høydemeter - var i ferd med å gå av stabelen. Jeg kunne ikke la være å tenke på at noen av deltakerne mest sannsynlig syklet det samme på én dag som Julia og jeg gjorde på 9. 

Men det var ikke abstrakte beregninger og målestokker som var målet for turen vår. Vi tok oss god tid, fordypet oss i naturens rå virkelighet og nøt alle de uventede øyeblikkene med fantastiske mennesker langs veien. Det er helt sikkert ikke siste gang jeg kommer til å gjøre meg den anstrengelsen å komme meg nordover. Bikepacking er den ultimate frihetsfølelsen for meg, og så langt har jeg ikke noe sted i Europa følt den utfolde seg like intenst som i det avsidesliggende og ville norske landskapet.