Nasjonale Grusveiruter 4: Innlandsruta

Nasjonale Grusveiruter 4: Innlandsruta

Rute 4 er en av de mest avsidesliggende reisene i Sør-Norge, og tilbringer lange strekninger langt fra større transportkorridorer og byer. Den defineres mindre av dramatiske landemerker og mer av fravær: trafikk, støy og moderne inntrengning.
Når man forlater Oslo, går ruten raskt inn i Østmarkas skoger, hvor en overraskende vill grusseksjon gir en tidlig smakebit på hva som venter. Denne rolige åpningen kontrasteres kort av byens utbredelse rundt Lillestrøm, en påminnelse om hvor nær villmarken ligger hovedstaden.

Utenfor Lillestrøm er de første 70–80 kilometerne stort sett asfalterte, da ruten går gjennom bebygde lavlandsområder. Men etter hvert som den bøyer seg mot den svenske grensen, forsvinner trafikken og grusveien tar over. De neste 375 kilometerne utfolder reisen seg over avsidesliggende skogsveier og sykkelstier langs innsjøer gjennom Innlandets enorme indre, et langsommere Norge preget av skogbruk, jordbruk og lange avstander mellom lokalsamfunnene.

Disse skogene rommer også en stille historie. Under andre verdenskrig ble grenseområdene mot Sverige til fluktkorridorer brukt av motstandsfolk og sivile som flyktet fra okkupasjonen. Mange av disse rutene er fortsatt merket i dag.

Du vil også støte på spor av et eldre industrielt landskap. Innsjøer og elver fraktet en gang tømmer sørover mot sagbruk og kystbyer, og etterlot seg demninger, tømmerrenner og endrede strandlinjer.

En del av reisen følger Nasjonal sykkelrute 9 (Villmarksruta), Norges klassiske villmarksrute. Der Villmarksruta vender tilbake til asfalterte veier, bryter rute 4 vestover over jordbruksland på høyfjellet og skogsstier mot Lillehammer.

Lillehammer tilbyr et naturlig endepunkt med togforbindelser tilbake til Oslo. For de som fortsetter, kobler Rute 4 direkte til Rute 1, enten nordover mot Trondheim eller sørover mot Oslo, og fullfører en lang bue gjennom noen av Norges roligste landskap.