Sykling over Norge på én dag

Klokken er 10 om natten, 19 timer siden vi startet ved en stille svensk grense – en annen verden enn scenen foran oss nå. Vinden uler inn fra det stormfulle Nord-Atlanteren, regnet pisker ned i bølger, og ingen mengde lag kan holde kulden fra å trenge gjennom. Hvordan kunne det gå så galt så fort? All planlegging, trening og ressurser føles som om de har raknet mens jeg står og skjelver på en tilfeldig tom parkeringsplass i en norsk landsby, bare sytti kilometer fra målet vårt. Det kunne like gjerne vært tusen. Sebastian, vår kameramann, prøver å trøste meg. “Det var et vanvittig prosjekt, og 390 km er en utrolig prestasjon,” sier han. Ordene hans treffer ikke. Jeg har syklet lenger enn noensinne, utholdt ekstremiteter, men likevel føler jeg bare tomhet – en knusende følelse av nederlag. Djevelen på skulderen min håner: “Taper.”

Del 1: Drømmen og planen

Sykling, for meg, har aldri handlet om wattmålere, maks watt eller strukturerte treningsøkter. Det har alltid handlet om oppdagelse, utforskning og den rene gleden av bevegelse. Over årene har jeg syklet gjennom Norge – muligens det vakreste landet i verden – og fanget disse reisene for min YouTube-kanal. Blant de mange ikoniske rutene, skiller én seg ut: Nordkapp til Lindesnes, fra Norges nordligste til dets sørligste punkt. Den 3000 kilometer lange reisen gjennom varierte og slående landskap var en monumental prestasjon, og den ga meg en lengsel etter den neste store utfordringen.

Ideen om å krysse Norge fra øst til vest, fanget fantasien min. I motsetning til den velkjente nord-sør-ruten, finnes det ingen offisiell sti mellom Vardø i øst og Vardetangen i vest. Etter research bestemte jeg meg for en mer sørlig rute: fra svenskegrensen til den pittoreske kystbyen Ålesund. Turen ville strekke seg over 455 kilometer, med 4 000 høydemeter og en blanding av asfalt og grus – et typisk norsk sykeleventyr. Ambitiøst? Ja. Men oppnåelig innen 24 timer.

Jeg delte planen min med Jeff Webb, administrerende direktør for Fara Sykkel, et eksklusivt sykkelmerke. Jeff, en tidligere proffsyklist med en vell av utholdenhetserfaring, bidro til å finjustere ruten. Den endelige versjonen – 463 kilometer med “akkurat passe” sykling – var så nær perfeksjon som vi kunne forestille oss.

Reisen begynner

Tre uker senere, klokken 03.00, sto Jeff og jeg ved den avsidesliggende svenske grenseovergangen Vauldalen. Temperaturen lå på 6°C, og mygg surret ustanselig. Sove hadde jeg ikke fått natten før; adrenalin og nerver holdt meg våken. Målet var ikke bare å krysse Norge, men å skape en inspirerende film for YouTube-publikummet mitt. Vi hadde støtte av Sebastian og Lucas, en polsk filmduo med erfaring i å fange dramaet under norske sykkelritt.

Jeff – ikke akkurat en morgenfugl – utstrålte rolig selvtillit. Rett etter et krevende 1200-kilometer langt ritt gjennom Italia, hadde han både utholdenheten og tankegangen for ultra-distanseritt. Mens vi syklet inn i den kjølige mørket, strakte veien seg foran oss som et løfte, enden innhyllet i mystikk.

Del 2: Utfordringer på veien

De første timene på sykkelen er alltid de tøffeste for meg. Djevelen på skulderen min hvisker tvil, men Jeffs jevne samtale holder meg jordnær. Når daggryet bryter, forvandles verden. En blod-appelsinfarget soloppgang tenner horisonten, og tåke danser over utallige innsjøer, og skaper en eterisk, filmatisk atmosfære. Det føles som åpningsakten til et episk oppdrag.

Etter 40 kilometer ruller vi inn i Røros, en historisk gruveby med værbitt trehus. Gatene er uhyggelig tause tidlig om morgenen, bortsett fra en trio unge menn som avslutter en natt uten søvn. “Skal dere sykle til Ålesund?” spør de, vantro. På en eller annen måte kjenner de allerede vårt oppdrag. Overraskelsen deres gir oss ny giv.

Gruspartiet som følger er en 20-kilometer lang strekning gjennom tett skog, dens røffe skjønnhet undergravd av utfordringene det byr på. Jeff hadde forsikret meg om at det ville være verdt det, men det ulendte terrenget senker farten, og vi går kort seg. Min Strava-ego får seg en knekk da gjennomsnittsfarten stuper. Å komme ut på glatt asfalt gir lettelse, men bare for en kort stund – stigningen inn i Grimsdalen, et eksponert fjellpass, møter oss med nådeløse motvinder. Fremdriften reduseres til en sneglefart, og drømmen om ankomst i solnedgang i Ålesund begynner å vakle.

På Dombås, halvveis, blir vi møtt av det kaotiske kjas og maset på et turistknutepunkt. Sultne og stressa får vi i oss mat i hui og hast fra et overfylt supermarked. Forsinkelsen setter oss enda mer tilbake. Vi presser på, i håp om å ta igjen tida på nedfarten gjennom Romsdalen, men kraftig motvind som strømmer gjennom juvet tapper kreftene og moralen.

Del 3: Bruddpunktet

Når vi når Trollveggen, Europas høyeste loddrette klippevegg, slår været om til ugjestmildt. Styrtregn og isende kulde gjør hver tråkk til en kamp. Temperaturen synker til ensifrede tall, og vindavkjølingen biter enda hardere. Etter 370 kilometer, våte og skjelvende, søker vi ly i en gammel låve. Kroppen svikter, og humøret følger like etter.

Jeff foreslår å fortsette til Tresfjordbrua, 15 kilometer unna, for å revurdere. Motvillig samtykker jeg. Når vi krysser brua, dukker et kort håpets glimt opp, men det er flyktig. Foran oss ligger et ugjestmildt fjellpass under skyer som minner om Mordor. Med 72 kilometer igjen, er klokken 22.00, og vi ville trenge minst fire timer til med slitsom sykling for å fullføre. Turen er over.

Del 4: Refleksjoner og forsoning

Visjonen jeg hadde holdt fast ved – å sykle inn i Ålesund under en strålende solnedgang – er erstattet av den barske virkeligheten med å laste sykkelen min på et biltrekk, gjennomvåt og beseiret. Nederlaget henger igjen, gnager på meg i dager. Meldinger fra støttespillere strømmer inn på Instagramen min: “Fortsett,” “Du klarer det,” “Du er inspirerende.” De føles hule. Innerst inne vet jeg at det bare er én måte å stilne den indre kritikeren min på: prøv igjen.

I flere dager etter turen klarte jeg ikke å riste av meg nederlaget. “Hvorfor skjedde dette?” “Hva er sjansen for slikt ekstremvær i juli?” Å se gjennom opptakene forsterket bare frustrasjonen – det var ingen avslutning, bare en uferdig historie. Dypt inne i meg visste jeg at det bare var én løsning: dra tilbake og prøve igjen.

Dette handlet ikke bare om å fullføre turen; det var personlig. Jeg trengte å forsone meg med minnet og avslutte sommeren uten at denne feilen hang over meg. Jeg ringte Jeff og sa: “Jeg drar tilbake.” Selv om han anså turen som ferdig, samtykket han. Vi startet denne reisen sammen, og vi skulle fullføre den sammen.

En uke senere sto vi ved den svenske grensen igjen, denne gangen uten kameramannskap eller følgebil. Bare to syklister, selvforsynte, klare til å møte de 463 kilometerne foran oss. Merkelig nok føltes det befriende. Intet press, ingen distraksjoner – bare den åpne veien og utfordringen som lå foran oss.

Sebastian, vår kameramann fra første forsøk, hadde sagt at vi hadde lært mye av våre 390 kilometer. På den tiden ville jeg ikke høre på det, men han hadde rett.terrengseksjonen som hadde frustrert meg før, føltes nå som en spennende omvei. Grimsdalen, en gang skremmende, virket mye mildere på en rolig dag. I stedet for å stoppe i travle Dombås, fant vi en fredelig kafé i Dovre. Erfaring endrer alt.

Romsdalen var også roligere. Med færre turister og medvind klatret gjennomsnittsfarten vår til 28 kilometer i timen. Å nå parkeringsplassen der vi hadde forlatt turen uker tidligere, var triumferende. Denne gangen var fjellovergangen som lå foran oss, klar.

Den siste etappen var ikke enkel. Landveiene til Ålesund var bratte og trege, med de siste 72 kilometerne som testet hver eneste dråpe av viljestyrke. Vi var nå sikre på at det å gi opp for 3 uker siden var den rette avgjørelsen. Solnedgangsturen jeg hadde lengtet etter å oppleve, ble endelig gitt meg da vi nådde toppen av et lite fjell. Utsikten over Ålesunds skjærgård, badet i glødende farger, var magisk. Jeg suste ned den tre-kantede utforkjøringen og nøt et øyeblikk som bare sykling kan tilby – en dyp belønning etter 17 timer på sykkelen.

Vi ankom Ålesund etter kl. 23.30, med én siste utfordring: å bestige den bratte bakken med utsikt over byen. Å hoppe over den var ikke et alternativ. Utmattet presset vi oss til toppen og ble møtt av en dvelende rød stripe med lys ved horisonten over det rolige havet. Nedenfor glitret byens lys. Vi startet i mørket og avsluttet i mørket, men imellom opplevde vi landskap og øyeblikk som bare Norge kan by på på én enkelt dag. Gullhår-ruten var virkelig akkurat passe.”