Jeg har bodd i Oslo i mange år. Lenge nok til å vite at det å komme seg ut av byen på sykkel som regel innebærer en frustrerende blanding av asfalt, trafikklys, klønete veikryss og sykkelskilt som ser ut til å være designet for å få deg til å gå deg vill. Jeg har syklet utallige ruter ut av byen, og hver og en har lovet noe nytt, men levert mye av det samme: betong og forvirring.

Det endret seg i år. Jeg begynte å legge mer merke til grusveiene som går langs utkanten av byen. De fleste kjenner til de som tar deg langt inn i Nordmarka, den enorme skogen i nord som lenge har vært Oslos grønne tilfluktssted. Men jeg så ikke nordover. Jeg så vestover, mot fjordene, fjellene, villmarken.

Det var da jeg oppdaget Ankerveien.

Ankerveien ble anlagt på 1790-tallet av Peder Anker, en ambisiøs industriherre som trengte en vei mellom jernverket og sagbrukene sine. I dag ligger Ankerveien stille under trærne, en relikvie fra en annen tid som er omhyggelig bevart. Det som en gang var en forsyningsvei, er i dag en 20 kilometer lang grusvei som slynger seg forbi gammel skog og åpent jordbruksland, uberørt av trafikk. Den skriker ikke etter oppmerksomhet. På typisk norsk vis eksisterer den bare, ydmyk, praktisk og vakker.

Det er få som er klar over hvilken gave denne veien er. Den er ikke bare en tursti eller en hyggelig søndagstur. Det er en hemmelig grusvei som lar deg gli vestover ut av Oslo med knapt et spor av byen i hælene. Ruten begynner i nord, helt i utkanten av byen, før den stille og rolig glir ned til Sandvika, en forstad på Oslos vestkant. Derfra går du gjennom en kort strekning med asfalt og forstadsbebyggelse, før støyen forsvinner igjen og erstattes av fuglesang og knasende dekk når du kommer inn i Vestmarka.

Vestmarka er villere og mindre tilgivende enn Nordmarka. Her er det færre grusveier, og hvis du ikke planlegger ruten godt nok, ender du fort i en blindvei. Men denne vanskelighetsgraden bringer med seg ensomhet. Det er ikke et sted folk snubler over. Når du først er inne, er det bare ditt. Fem kilometer fra Oslo, og likevel er du dypt inne i en nordisk skog, alene og levende.

Etter å ha slynget deg gjennom Vestmarka, åpner landet seg opp. En liten landsby gir deg mulighet til å fylle på flaskene og puste ut før neste utfordring: Finnemarka.

Finnemarka er et beist - tre ganger så stor som Vestmarka og rundt 30 kilometer bred. Det er her du finner deg til rette. Rytmen endrer seg. Du passerer stille vann, tett furuskog, en og annen elsyklist og noen av de beste villcampingplassene i Sør-Norge. Det er rundt dette punktet, kanskje 90 minutter og 40 kilometer inn i turen, at det slår deg: Du har lagt Oslo bak deg. Helt og holdent.

Grusen fører deg til slutt inn i Åmot, en stille by som ligger gjemt i landskapet, og det er her den virkelige avgjørelsen begynner. Hvor går turen videre?

Du kan svinge nordover og følge Riksvei 5, østover til Rute 4, eller tilbake sørøst på Rute 2. Men hvis du følger Sykle Norge, finnes det et annet alternativ. Da fortsetter du. Inn i de dype skogene. Inn på navnløse stier. Inn i Telemark, der grusen blir grovere og stillheten blir høyere.

Norge kan godt være verdens grushovedstad. Men det er en historie for en annen dag.