Tekst av Jonathan Robinson. Bilder av Jonathan Robinson & Pär Lindholm.

Som ivrig grus- og landeveissyklist bosatt i Sverige har jeg lenge vært tiltrukket av å sykle i Norge. Det var først i år at jeg fikk min første mulighet til å gjøre det. I juli tilbrakte jeg en uke på reise rundt i sør og vest, og jeg utviklet en ekte kjærlighet til nordiske fjellklatringer på kjente stigninger som Lysebotn, Jondal til Folgefönna og Rallarvegen. Jeg kunne ikke motstå et flybesøk til før været snudde og de høyalpine landskapene var utenfor rekkevidde for nok en sesong.

Når man ser på meg, er jeg den siste man skulle tro ville elske å sykle i oppoverbakker. Med en høyde på over 2 meter og en vekt på den gale siden av 100 kg drar jeg med meg mye mer vekt opp bakkene enn de fleste, men det har alltid vært det jeg har likt aller best med sykling. Utfordringen med å finne de største og tøffeste stigningene på et kart, og så legge ut for å erobre dem.

Jeg planla en kort 4-dagers tur opp til Oppland, regionen med Norges høyeste topper. Juvasshytta, Tronfjell og Blåhø er de tre høyeste og tøffeste veiene i landet, og jeg ville bestige dem alle.

Tronfjell 1666m (Strava)

Først var det Tronfjell. Jeg hadde utrolig flaks med været på turen, og reiste opp i så dårlig vær at det ble sendt ut flom- og jordskredvarsel. Da jeg parkerte kvelden før bestigningen, lettet været. Neste morgen lå en tykk tåke over fjelltoppene, men værmeldingen lovet at det skulle klare opp. Jeg la i vei, og tok noen flate kilometer til foten av fjellet for å varme opp beina.

Tron er en ubarmhjertig og vanskelig bestigning. Som så mange av de store bestigningene går den gjennom tre etapper - en innledende, svært bratt og ubarmhjertig stigning ut av dalen, et slakere parti når fjellets sadel/rygg nås, og en avsluttende, brutal topptur. 

Jeg traff skyene før jeg i det hele tatt hadde nådd det flatere midtpartiet, og klatret i svært begrenset sikt store deler av veien. Det var ikke før jeg nærmet meg toppen at jeg skimtet noe som nærmet seg utsikt. Den siste delen, med sine uforsonlige 17%-svinger, er brodden i halen på Tron. Av de tre store stigningene er det helt klart den hardeste av de siste kilometerne.

På toppen (1666 m.o.h.) står en kringkastingsantenne som ble bygget på 1960-tallet. Det er av den grunn at veien ble bygget. Jeg ventet en liten stund på at tåken skulle lette, men det gjorde den bare i korte glimt, og da jeg begynte å fryse, fant jeg det bedre å bli værende her mye lenger. Jeg hadde gått opp på fjellet bare en time eller to tidligere enn det som var optimalt for utsikten, men siden jeg er en som setter pris på kulde når jeg klatrer, gjorde det ikke noe. Dessuten visste jeg at det var blå himmel på vei.

Jeg la til ytterligere 40 km sykling etter at jeg kom ned fra fjellet, og valgte å klatre opp på den andre siden av dalen mot vest. På dette tidspunktet var været perfekt, og jeg hadde fri utsikt til Tronfjell. Et vakkert og veldig fremtredende fjell.

Dagen mellom bestigningen av Tron og Blåhø/Juvasshytta tok jeg en herlig tur på 120 km på en rute som heter "Tour de Dovre". Denne grusveien/stien går rundt Dovre nasjonalpark, der du har mulighet til å se moskusokse (en ekstremt sjelden arktisk art, med bare to små bestander i Skandinavia). Turen fungerte som en rolig hvile- og restitusjonstur med ganske minimal klatring. Grimsdalvegen var et virkelig høydepunkt på denne turen. Virkelig fantastisk.

Tour De Dovre - Kart

Juvasshytta hadde alltid vært en del av planen min, men takket være Matthew Tolley og andre ble jeg pekt i retning av Blåhø som en stigning jeg ikke kunne gå glipp av. Mens Tron og Juvasshytta kanskje er en anelse høyere, regnes Blåhø som den tøffeste av de tre. 

Blåhø 1617m (Strava)

Jeg overnattet på den andre siden av dalen, parkert ved Høvringen med en fantastisk utsikt over fjellet. Jeg tror det er en fordel å sove i høyden der det er mulig når man har tenkt å bestige disse fjellene. 

Jeg startet fra Vågåmo, der stigningen raskt setter seg i en solid 12% gjennomsnittlig stigning, som fortsetter i over 5 km. I likhet med Tron var den midterste delen mye mindre krevende, men jeg hadde langt bedre flaks med været. Mens dalene var innhyllet i en ganske påfallende skyinversjon, var alt over 850 meter opplyst i sterkt, strålende solskinn. Noe av det fine med Blåhø er at toppen er godt synlig så snart du har tilbakelagt den første 6 km lange stigningen ut av dalen. Sluttpunktet er alltid i sikte, og det er ganske motiverende å se radiomasten i det fjerne. 

Grusen var jevn frem til ca. 1000 moh, men ble gradvis grovere jo nærmere toppen jeg kom (1617 moh). I likhet med Tronfjell er det siste stykket opp til toppen veldig bratt og løst, men heldigvis ikke så langt. Jeg hadde toppen for meg selv, omgitt av fjell, men dalene var skjult av skyer. 360 graders utsikt under blå himmel og sensommersol, det var et minneverdig øyeblikk. Jeg gikk ned igjen til Vågåmo, hvilte godt og byttet til landeveishjulene.

Juvasshytta 1841m (Strava)

Juvasshytta: Å ta Norges tøffeste og nest tøffeste stigning på én og samme dag er kanskje ikke den sunneste beslutningen. Men tiden var begrenset, været var strålende og beina (til tross for deres beste protester) var klare til å gå. 

Å være tilbake på asfalt gir Juvasshytta en helt annen følelse enn de to foregående stigningene. Etter å ha startet i litt større høyde, er du raskt over tregrensen og ut på tundraen. Siden det var sent på ettermiddagen, hadde jeg en jevn (men ikke problematisk) strøm av turister på vei ned fra fjellet i bilene sine. Noen vinket meg videre med oppmuntrende tegn, andre ropte "imponerande!" (imponerende!). Det kreves en spesiell type gærning for å like å bestige fjell på sykkel, men det er en klubb jeg er et lykkelig og villig medlem av!

Klatringen opp til Juvasshytta virket endeløs, med den ene ubarmhjertige stigningen etter den andre, 15% eller mer var vanlig. Tankene mine gikk til nedstigningen etterpå, og de stakkars intetanende bremseklossene mine! Til slutt kom målstreken og platået raskere enn forventet, og fjellstua (1841 m.o.h.) lå rett foran meg, med synlige isbreer rundt meg. Jeg stoppet for en velfortjent kaffe og croissant og tok noen bilder. 

Nedkjøringen føltes til tider suicidalt rask, og bremsene mine hylte mot slutten. Man øker farten så raskt på asfalt, spesielt når man veier 101 kg. Nedstigningen min virket mindre problematisk enn nedkjøringen til en godt lastet tysk VW bobil, som måtte ta en pause halvveis ned for å la de rykende bremsene kjøle seg ned. 

Jeg sov veldig godt etter stigningene, og jeg klarte å presse inn bare én tur til, tidlig neste morgen. 72 km, 2200 høydemeter og innlemmelse av Slettefjellvegen (nok en klatring i HC-kategorien).  

Jeg vil anbefale høyfjellet i Oppland og Norge generelt til alle som er glade i klatring. Været kan være utfordrende, men belønningen er mer enn verdt det. Fjellene er så stille og uberørte sammenlignet med de lenger sør i Europa, og midt på sommeren er temperaturene så behagelige at det er mulig å bestige dem. Og hvis du blir overopphetet, er det alltid en iskald fjellbekk eller innsjø du kan hoppe i!

For mer informasjon om Norges episke klatringer Se her.