Tekst og bilder av Gjermund Gustavsen - Del 1 av 2.

Min soloreise gjennom oppturer og nedturer på Norges ikoniske grusvei

Det begynte på det minst eventyrlige av alle steder: på kontoret en fredag ettermiddag. Jeg var rastløs etter en lang rekonvalesensperiode etter en lungebetennelse, og dagdrømte om tidligere sykkelturer. Over tre måneder med inaktivitet hadde gitt meg en lengsel etter noe stort - noe episk som jeg ikke hadde gjort før.

Jeg siktet meg inn på Mjølkevegen, den berømte grusveien på over 230 km. For å utfordre meg selv tenkte jeg å gå alene, slå leir ute og ta med meg alt nødvendig utstyr på sykkelen. Ingen luksus med kredittkort denne gangen.

Planleggingen min var bevisst minimal. Jo mer jeg tenkte på å gå over fjellene alene, jo flere grunner fant jeg til ikke å gjøre det. Så i stedet for å tenke for mye på det, pakket jeg bare utstyret mitt og dro. Tidlig neste morgen satt jeg på toget med sykkelen fullastet: soveutstyr, klær, verktøy og nok sukker til en barnebursdag.

Klar, ferdig, Gol

Jeg kom meg så vidt av toget på Gol, mens jeg slet med knuten som festet sykkelen min til togstativet. Jeg hadde ikke tråkket et eneste pedaltråkk, og jeg begynte allerede å svette. Solid start, Gjermund.

Jeg rullet gjennom spøkelsesbyen Gol, og kom til stigningen som skulle bli min offisielle velkomst til Mjølkevegen. Togmuffinsen hadde ikke satt seg i magen, men likevel sto jeg her og dro den 25 kilo tunge lastebilen min opp til Golsfjellet. Etter flere måneder uten sadel og nå med det tyngste oppsettet jeg noen gang hadde syklet, var jeg ikke sikker på hvordan dette ville gå. Men så langt gikk det bra - takket være den pålitelige kombinasjonen av lav tråkkfrekvens og høy kraft. Solen skinte, og forventningen om eventyr fikk det til å kile på alle de riktige stedene.

Etter hvert som stigningen fortsatte, gikk veien over fra glatt asfalt til grus, og av og til gikk den over i steinete, ulendte stier. Jeg passerte gjennom tette skoger, glitrende innsjøer som speilet landskapet, og postkortskjønne norske jordbrukslandskaper. Hver gang jeg snudde meg, åpnet det seg stadig nye utsikter som en verdig belønning for det harde arbeidet.

Til tross for sitt rykte som turistknutepunkt siden 1930-tallet, var Golsfjellet usedvanlig stille til å være en lørdag midt på dagen. Hyttene og gårdene langs ruten så ut som om de burde ha vært fulle av liv, men i stedet fikk jeg nyte ensomheten. Etter to timers sykling fikk jeg øye på min første medsyklist - en mann i sekstiårene på elsykkel. Han så på meg og ba om unnskyldning for at jeg "jukset". Kanskje ikke den smigeren jeg hadde håpet på, men jeg tar det jeg kan.

Et sted mellom to og tre timer åpnet landskapet seg. Vakkert høyland i alle retninger, strålende fjelltopper i horisonten, "champagnegrus" under dekkene, og for første gang på denne turen fikk jeg en skikkelig fartsfølelse. Hvis en løpers rus kunne oversettes til sykling, var det sannsynligvis dette.

Så slo den mest åpenbare tanken ned i meg: De fjerne fjellene var ikke bare en del av landskapet - de var klatreturene mine til senere. Og med ett kom jeg ned på jorden igjen.

Lunsjtid

Gomobu. Til tross for det merkelige, japanskklingende navnet, er det så norsk som en fjellhytte kan bli. Eksteriør i mørkt tre med hvitkimede vinduer, torvtak, det ikoniske vinklede skigard gjerde, og familier i eksklusivt sportsutstyr. Jeg kjører inn til siden og setter meg på uteserveringen.

Den altfor sterke solbærsirupen i bidonene mine, kombinert med en godteridiet som er på grensen til det pinlige for en voksen mann, gjør at jeg får lyst på noe velsmakende. Så jeg bestiller en burger og et glass vann. De kommer på fem minutter - en imponerende, men likevel litt urovekkende hastighet. Kan dette virkelig være godt? Det viser seg at det er akkurat det jeg trenger. De komisk overdimensjonerte pommes fritesene tilfører måltidet litt uventet underholdning.

Ingen tid til siesta etterpå. Jeg gjør meg ferdig og hopper opp på sykkelen igjen, ivrig etter å komme inn i rytmen igjen. Landskapet har blitt svingete og kupert, og det er vanskelig å se hva som ligger foran oss. Plutselig dukker det opp en gammel kjerrevei, og det er den tøffeste biten så langt. Den er grov og full av store steiner, gjørmete sølepytter og en og annen rot. De slitne beina og stive skuldrene forsvinner ut av tankene mine mens jeg gjør det ethvert voksent barn ville gjort: leke meg i hinderløypa.

"Nå er det vel milkshake-veien som gjelder", humrer jeg og lurer på om noen andre ville synes det var morsomt. Kanskje er det et tegn på at jeg trives i mitt eget selskap - eller kanskje mister det helt. To kilometer senere er det endelig slutt på ujevnhetene, og jeg kommer ut med én våt sko. En rimelig byttehandel for litt spenning.

Fjell og pannekaker i mikroovn

Det kan være ensomt, denne hobbyen min. Timene går over i hverandre mens jeg reflekterer over avstanden jeg har tilbakelagt. Det føles som om jeg følger stien til en ensom helt fra et norsk eventyr - og kanskje er jeg det. Så når Syndinstøga dukker opp fra åsene, forventer jeg nesten å finne et åttehodet troll på lur inne i hytta.

Men ingen troll. Ikke en sjel til å begynne med. En ringeklokke får til slutt tak i en vennlig østeuropeisk fyr, som kommer med en tallerken mikrobølgede pannekaker. Etter en lang dag i salen er jeg ikke i posisjon til å være kresen.

Også dette stedet har den typiske norske hyttestemningen: en lang disk som leder opp til kassaapparatet, alt i tre og en solid peis. Helt unødvendig i dag, med tanke på det varme været og solskinnet på terrassen. For en nordlending som meg føles det på grensen til kriminelt å holde seg innendørs, men selv et avbrekk fra solen er kjærkomment på dette tidspunktet.

Til å være et sted som kan oversettes til "Lastenes stue", levde ikke Syndinstøga helt opp til navnet sitt. Det ga meg imidlertid akkurat det jeg trengte, litt mat og en pause.

Idet jeg kjører ut igjen, innser jeg at jeg er i ferd med å kjøre ned fra fjellet - tid for litt moro. Jeg tar tak i styret, slapper av i skuldrene og forbereder meg på å nyte den perfekte blandingen av konsentrasjon og adrenalin. En følelse jeg er sikker på at ville solgt for en formue på flaske. Selv om utforkjøringen bare tar ti minutter, føles den som verdens lengste fornøyelsespark. Jeg unngår en flokk kuer som rolig krysser veien, og passerer en mor som gir barnet sitt sitt livs tur i baksetet.

Da jeg ruller inn i den rolige landsbyen Ryfoss, blir jeg møtt av dialekttunge veiskilt som forvirrer selv meg, en landsmann. Rogn Camping lokker med et løfte om overnatting lenger opp i veien, men jeg er ikke klar til å ta kvelden ennå. Det som kommer ned, må tross alt til slutt gå opp - slik er loven for bikepacking.

Opp opp opp opp

Når jeg har slept meg selv og sykkelen opp til Slettefjellskiosken, er jeg ganske utslitt. Den lille kiosken skulle egentlig ha stengt for fem minutter siden, men den hyggelige damen lar meg være dagens siste kunde. En kjapp prat og en kanelbolle, og så er jeg i gang igjen.

Mens vi kikket på kartet sammen, advarte hun meg mot den tøffe stigningen som lå foran oss. Jeg hadde ikke brydd meg så mye om det, overbevist om at det verste var bak meg. Det viste seg at hun hadde rett. Fjellet hadde fortsatt mer i vente.

Det sies at smerte er det første man glemmer, og de må ha rett - jeg hadde helt klart glemt denne typen slit. Jeg, den belastede sykkelen min og en stigning som føles endeløs. Ingen svinger som lindrer, bare en brutal, rett stigning som blir enda verre av den løse grusen under dekkene. Jeg tar i bruk alle knepene jeg kan: av med hjelmen for å kjøle meg ned, inn med en ørepropp for å distrahere, blikket festet på sykkelcomputeren - og så hvor som helst, bortsett fra på datamaskinen - for å prøve å nyte utsikten som jeg sannsynligvis ville elsket hvis jeg ikke var så utslitt.

Etter utallige falske topper og noe som føles som en evighet, innser jeg endelig at jeg har nådd toppen. Dette er toppen! Jeg ruller inn på en tom parkeringsplass, bortsett fra en enslig bobil, og der venter belønningen min: en fantastisk utsikt over Jotunheimen, badet i solnedgangens myke glød. Beina er slitne, men humøret stiger.

En sveitsisk bikepacker kommer fra motsatt retning og foreslår at jeg slår leir lenger nede, der det er litt varmere. Jeg hørte ikke på damen i kiosken, så kanskje jeg bør stole på rådet denne gangen. Mens jeg begynner nedstigningen, holder jeg utkikk etter et sted å hvile for natten.

Et kvarter senere - og over ti timer etter at jeg forlot Gol - finner jeg det perfekte stedet: et flatt, lyngkledd platå med vidstrakt utsikt over fjellene. Teltet er slått opp, komfyren er tent, og middagen er på vei. For en dag.

Fortsett reisen i del 2 her

For mer informasjon om Mjølkevegen og omkringliggende ruter, se vår Nasjonal sykkelrute 5 side