Sykkelfotografering i verdensklasse i Norge - del 2: Denne bloggen fortsetter fra [Del 1]

Dag to begynte under lave, rugende skyer. Det var regn i luften, men det hadde ennå ikke bestemt seg. Emil, fotografen min og typen som får løpeturer kl. 06.00 til å se uanstrengte ut, hadde allerede vært ute på skogsgrusveiene som slynger seg gjennom åsene utenfor Geilo, en del av Nasjonal sykkelrute 4. Han kom tilbake og sa at stillheten, hjortene og fuglene hadde gjort ham klar for den lange dagen som lå foran ham. Jeg beundret disiplinen hans, men jeg trengte også den ekstra søvnen!

Vi forlot ikke Geilo før sent. Været skulle bli bedre, og vi visste at det beste lyset ville komme om kvelden. Det var planen: å jakte på lyset, uansett hvor det måtte føre oss. Geilo føltes halvsovende, slik det alltid gjør i begynnelsen av juni i en skiby, men vi siktet oss inn på fjordene, der selv en overskyet dag kan frembringe noe magisk. Men først skulle vi over den store Hardangervidda.

Bare 20 km fra Geilo ligger Rallarvegen, uten tvil Norges mest ikoniske sykkelvei. Jeg har lenge hatt lyst til å forevige den med et skikkelig objektiv, sammen med noen som ser verden i rammer og skygger. Problemet for oss "fotografer" er at det ikke er tillatt å kjøre bil på veien, så det beste alternativet var å ta toget fra Haugastøl til Finse, for så å sykle tilbake til bilen. Det betydde at Emil måtte sykle 30 km, med fullt og tungt kamerasett på ryggen, gjennom snødekte fjellpass. Det kaller jeg dedikasjon. Stien forbi Finse og vestover var fortsatt snødekt, men den delen vestover som vi hadde tilgang til, ga oss akkurat det vi trengte: en smak av det virkelige Norge. Barskt, rått og vakkert. Ingen turistbilder med blå himmel her. Bare sannheten.

Vi nådde bilen rundt kl. 15 og fortsatte mot fjorden. Hardangervidda var full av turister, for det meste japanere, som stadig stoppet opp for å fotografere den endeløse horisonten. Man kunne se i øynene deres at de hadde det kjempegøy.

Så kom Måbødalen, den gamle veien som ble bygget i 1916, og som nå dessverre stille og rolig forvitrer. Jeg syklet den i 2022 og elsket den, men denne gangen var det hjerteskjærende. Ras hadde ødelagt deler av stien ytterligere, noe som gjorde det umulig å sykle hele veien. Den norske staten har latt den forfalle mens de har fokusert på andre mindre bærekraftige prosjekter som frustrerer og irriterer meg. Jeg skal lage en video om den en dag, den fortjener oppmerksomhet. Det er ikke bare en gammel vei. Det er en tråd i Norges historie som har blitt glemt.

Deretter kom Hardangerbrua, en av verdens lengste hengebroer, og en drøm å sykle over. Den har tunneler og sykkelfelt på begge sider, og designet er helt perfekt. Broen strekker seg 1,4 km og henger over verdens tredje lengste fjord. Emil lanserte dronen og trillet den mellom kablene med nerver av stål mens jeg tråkket over. Jeg kikket opp hele tiden, sikker på at han skulle miste den, men det gjorde han ikke. Det gjør han aldri (touch wood).

Vi fulgte fjorden innover til Odda, der du finner noen av de beste gamle veiene rundt flere tunneler, men nok en gang har de nå fått råtne på rot, noe som er hjerteskjærende. Vi hadde håpet på gyllent kveldslys, men det kom aldri. Bare gråvær og duskregn. Etter noen halvhjertede forsøk på å fotografere i svakt lys ga vi opp og dro slitne og ettertenksomme tilbake til hotellet. Å se de forsømte veiene igjen vekket minner, noen søte, andre bitre. Norge har penger, men bruker dem ikke alltid der det betyr noe.

Dag tre. Emil var oppe før meg igjen, og løp rundt bresjøen sør for Odda. Vi hadde 15 timers arbeid foran oss. Dagens program var for ambisiøst; to mennesker kunne rett og slett ikke rekke så mye på én dag. Vi droppet Stavanger og kyststrendene fra planen. En nødvendig avgjørelse, men en vanskelig en.

Vi begynte med et raskt stopp ved Låtefoss, en turistmagnet med en vakker steinbro over et dobbelt fossefall. Det var fullt av folk, så vi ble ikke lenge. Det virkelige funnet var Røldalvegen, en stille fjellovergang som er stengt for trafikk på denne tiden av året. Emil, som alltid er et muldyr, spente på seg det tunge utstyret og syklet til toppen. Ingen biler, klar himmel, vidstrakt utsikt, det var alt vi hadde håpet på. Jeg hadde syklet den før, men hadde glemt hvor fantastisk den var.

Vi kjørte inn på riksvei 13 igjen og fortsatte i timevis, og stoppet der lyset og landskapet så lovende ut. Til slutt nådde vi Lysefjorden, like øst for Stavanger. Vi tok noen flere dronebilder over broene før vi satte kursen innover mot Sirdal. Da vi ankom fjellhytta vår, var klokken 22.30. Vi hadde vært på farten siden klokken 8 om morgenen. Vi var utslitte. Emil klaget ikke en eneste gang; energien og drivkraften hans var intakt hele dagen.

Akkurat da vi skulle legge oss for en kort hvil før den siste dagens push tilbake til Oslo, fikk Emil en telefon. Et nødstilfelle i familien på Lillehammer. Han måtte dra. Han hadde ikke noe valg. Vi var midt i fjellet, lenger fra Oslo enn noen gang tidligere på turen, og nå måtte alt legges om. Komplikasjoner med avlevering av varebil, tidsfrister for leie av bil og mer.

Men Emil, som alltid var fattet, sa: "La oss bare dra." Han kjørte gjennom natten mens jeg prøvde å sove. Vi nådde Oslo klokken fem om morgenen. Nødsituasjonen viste seg å være mindre alvorlig enn fryktet, og Emil kunne hoppe på det første toget hjem. Senere på dagen fikk jeg en melding: Alt var i orden.

Jeg forstår fortsatt ikke hvordan han klarte det. Femten timers arbeid, og så seks timers kjøring i fjellet. Fyren er annerledes bygd. Han er ikke bare en fantastisk fotograf, han er en naturkraft.

Emil har lovet at vi skal gjøre en siste fotografering i august for å samle opp de bitene vi måtte legge igjen. Så det kommer mer. Flere veier, mer lys, flere historier.

Til tross for alt var det en vellykket tur. Jeg kommer til å dele flere bilder med medlemmene mine snart. Noen reiser handler om mer enn bare bilder; de handler om innsats, timing, utholdenhet og det stille båndet mellom to mennesker som prøver å yte skjønnheten rundt seg rettferdighet.

Og dette var en av disse reisene.