Tekst og bilder av Gjermund Gustavsen - Del 2 av 2 (Del 1 her)

Jeg fortsetter min uforutsigbare ferd langs Mjølkevegen der jeg slapp i går.

Jeg befinner meg i utkanten av den berømte Jotunheimen - jotnenes og trollenes hjem - idet jeg åpner den provisoriske hulen min. Solen hilser meg varmt velkommen, og i motsetning til de mytiske skapningene gjør jeg ikke blir til stein når det blir lyst. Tvert imot - jeg er levende og full av energi, utstrakt i den myke lyngen mens en saueflokk går forbi meg. Disse uklare skyene på bena skiller seg ut mot en himmel som er helt klar over meg.

Hvis fysisk trening er nøkkelen til god søvn, så var vel gårsdagen noe av et bevis. Selv om den siste bakken nesten knakk meg, føler jeg meg overraskende uthvilt når jeg fyrer opp i campingovnen utenfor teltet. Suset fra bensinen blander seg med den friske morgenluften og bærer med seg løftet om fersk kaffe og nye eventyr. Under meg slynger grusveien seg i begge retninger, og bærer fortsatt preg av gårsdagens hardt tilkjempede kilometer.

Det er flere måneder siden sist jeg var ute på en seriøs sykkeltur. Teltet var et uprøvd sjansespill, været var et terningkast, og forberedelsene mine var alt annet enn ideelle. Likevel er jeg her, oppslukt av øyeblikket, og nyter en vakker morgen. Men reisen er bare halvveis, og nå er det på tide å dra. Igjen.

Turistknutepunkt

På vei gjennom det kuperte jordbrukslandskapet er sykkelen min og jeg de eneste tegnene på moderne liv i det som lett kunne vært et 1800-tallslandskap. Beina holder bedre stand enn forventet, og jeg er sikker på at den stive nakken snart vil løsne. En serie med jettegryter gir meg det siste støtet som trengs for å våkne helt, og høydemeterne minner meg på at selv om det er søndag, er jeg nå i høyeste grad på jobb.

Jeg trodde Beitostølen var rett rundt hjørnet, men det tar hele 40 minutter med klatring og kjøring før jeg endelig ruller inn. Stemningen endrer seg merkbart, og plutselig er det "turistknutepunkt møter elegant alpinresort", med sportsbiler på parkeringsplassene og folk som rusler rundt i patagucci vester. Det får meg til å miste eventyrlysten, og jeg bestemmer meg raskt for at dette ikke er et sted jeg kommer til å bli værende lenge.

Jeg stikker innom den søndagsåpne dagligvarebutikken for å handle noen få nødvendigheter. På vei ut går jeg rett inn i en gruppe syklister som er i full gang med å snakke om forholdene på stien. Ordet "marmor" kommer opp når de skal beskrive grusen, og selv om de nettopp har syklet den, virker de nesten misunnelige over at jeg skal få oppleve den for første gang. Begeistringen deres gir næring til min egen, og jeg er ivrig etter å komme meg av gårde igjen.

Asfaltveien går oppover, som forventet, men det er en fantastisk stigning, med det dramatiske Bitihorn som ruver over meg, nesten som om det peker i motsatt retning - mot endeløse kilometer med storslåtte fjellutsikter.

Jeg er i ferd med å passere Bygdin Hotel, og tenker at dette stedet fortjener en stopp. Sammenlignet med gårsdagens hytte er det litt av en oppgradering. Det oppfyller alle kravene til et klassisk norsk høyfjellshotell, og interiøret føles som en scene fra en film - bare ikke av nyere dato. Til og med mobildekningen ser ut til å være fra gamle dager, men hvem bryr seg. Jeg bestiller vafler, og de er en gledelig overraskelse: langt fra gårsdagens pannekaker i mikroovnen.

Jeg er bare litt over to timer inn i den, men denne søndagen føles allerede ganske komplett.

Feil sving

Jeg har kjørt inn på den nasjonale turistveien Valdresflye - en lang, rett bakke som fører opp i fjellet, med åpent høyland som strekker seg ut på hver side. Høye trestokker står langs veien annenhver meter, klare til å lede vinterbilistene gjennom den blendende snøen som vil legge seg som et teppe over dette stedet om bare noen måneder. Jeg kan ikke la være å forestille meg hvor drastisk annerledes det vil se ut når det ligger begravd under snø og is. Men foreløpig er jeg heldig som har klar himmel og godt vær. Etter hvert som jeg nærmer meg toppen, kommer jeg inn i en jevn rytme - kanskje for jevn, for når jeg når kafeen på toppen, innser jeg at jeg har gått feil vei og klatret opp feil fjell.

Det er et av de uunngåelige sykkeluhellene, og jeg vet at jeg må riste det av meg og sette meg på sykkelen igjen før tankene går i spinn. Det positive? Kafeen er faktisk et ganske fint sted - jeg hadde til og med lagt inn et bokmerke på Google Maps som et sted å besøke. Så på en måte føles det som et lykkelig uhell, selv om det kanskje bare er jeg som prøver å rettferdiggjøre det hele.

Tilbake på riktig kurs cruiser jeg ned bakken og forlater asfalten før jeg treffer en hundre år gammel grusvei som omfavner en innsjø og ruller opp og ned gjennom det bølgende terrenget. De små høydeforskjellene føles overkommelige, og kilometerne flyr av gårde - helt til veien stiger igjen og fører til en ny topp som er dekket av det som må være den løseste grusen på den nordlige halvkule. Det er nesten umulig å få godt feste, så jeg styrer mot den smale stripen mellom grusen og grøfta, noe som viser seg å være nyttig når det plutselig dukker opp en lastebil bak meg. En påminnelse om at skumle situasjoner kan dukke opp når du minst venter det.

Det har vært en ensom tur i dag også, så når jeg møter et par som nærmer seg 80-årene, stopper jeg og slår av en prat. Kvinnen stråler av stolthet når jeg roser henne for at hun ikke har elektrisk hjelp.

Fremover

Idet jeg når den nye fjelltoppen og legger innsjøen bak meg, forandrer landskapet seg igjen og folder seg ut i et klassisk norsk vidde-et stort, åpent platå som er neste kapittel i historien om Mjølkevegen. Det stadig skiftende landskapet holder meg engasjert, og hver overgang er en slags vending i handlingen. Alt dette er kjærkomne distraksjoner, som får meg til å glemme hvor mange timer jeg har jobbet.

Nærmer seg slutten

Når jeg blir sliten, begynner jeg å lure på om beslutningen om å gå alene uten å studere ruten er i ferd med å innhente meg. Det hadde vært fint å ha noen å prate med, trekke etter eller rett og slett vite hvor neste måltid er. Men landskapet holder meg engasjert, og jeg klamrer meg til løftet om en stor nedstigning til Vinstra - selv om det føles som om det alltid er bare utenfor rekkevidde.

På vei inn på Peer Gynt-veien er stigningen brutal, med stigninger opp mot 19%. Jeg vet at jeg nærmer meg slutten, men jeg unngår å sjekke den nøyaktige distansen for å være i øyeblikket. På dette tidspunktet føles det som om ruten spiller meg et puss. Jeg tror jeg burde være på vei ned nå, men det dukker stadig opp nye bakker som presser det allerede anstrengte sinnet mitt.

Til slutt vipper veien nedover, og de siste 10 kilometerne flyr forbi på under 15 minutter. Utmattet og skrubbsulten ruller jeg inn i Vinstra og går rett til det lokale pizzastedet for å planlegge veien hjem. Akkurat da får jeg øye på et tog som ankommer om få minutter. Det er fullbooket, og jeg kan ikke kjøpe billett på nettet, men jeg bestemmer meg for å ta sjansen og snike meg om bord. Hva er det verste som kan skje?

Heldigvis tar konduktøren bare betalt for en billett, og det er det. Jeg kjøper to pølser og en øl, og så setter jeg meg på lekerommet til barna på vei tilbake, mens jeg reflekterer over en helg som det vil ta tid å fordøye.

For mer informasjon om Mjølkevegen og omkringliggende ruter, se vår Nasjonal sykkelrute 5 side