Som grunnlegger av Cycle Norway har jeg brukt mange år på å sykle, dokumentere og bygge opp ressurser for syklister som utforsker dette landet. Det som er tydelig for meg, er at sykling ikke lenger bare er en fritidsaktivitet for en liten gruppe, men at det er i ferd med å bli en hjørnestein i hvordan folk ønsker å reise, oppdage og oppleve Europa.

EUs siste fremdriftsrapport viser at sykling blir tatt på alvor på høyeste politiske nivå. Nå investeres det milliarder i infrastruktur, tilgang og inkludering. Dette handler ikke bare om sykkelfelt i byene, det handler om å forme fremtidens turisme og mobilitet. For Cycle Norway er det en bekreftelse på at den retningen vi har tatt, er i tråd med hvor Europa er på vei: grønnere, sunnere og mer bærekraftige reiser.

En bølge av investeringer

Fra 2021 til 2027 har EU øremerket 4,5 milliarder euro til sykling, hvorav 3,2 milliarder euro kommer direkte fra EU-midler. Det betyr over 12 000 km med nye eller oppgraderte sykkelveier. Legg til ytterligere 1,3 milliarder euro fra fondet for gjenoppretting og robusthet, så snakker vi om ekte penger, ikke symbolske gester.

Dette er uten sidestykke. I flere tiår har EU pøst milliarder av kroner inn i motorveier, jernbaner og flyplasser. Sykling ble sjelden nevnt, annet enn som en kuriositet i byplanleggingsdokumenter. Nå er den endelig på kartet, ikke bare i Amsterdam og København, men også i Litauen, som lanserte sin første nasjonale sykkelstrategi i 2024, og i Brussel, der små og mellomstore bedrifter kan få opptil 4 000 euro i støtte til lastesykler.

Et endret syn på sykling

Rapporten trekker frem flere viktige punkter som illustrerer et kulturskifte:

• Sykling som et verktøy mot transportfattigdom. Sykler, elsykler og lastesykler tilbyr rimelig mobilitet. Med subsidier rettet mot lavinntektshusholdninger omdefinerer EU sykling som sosialpolitikk, ikke bare transport.
• Sykkeldata i stor skala. Den Sykling teller kartlegger Europas sykkelveier, og har allerede identifisert over 900 000 km med infrastruktur. For første gang vil Europa ha en pålitelig baseline.
• Integrering med byer. TEN-T-knutepunktene må nå integrere aktiv mobilitet i planene for bærekraftig bymobilitet. I klartekst: Hvis byen din får EU-midler, må sykling være en del av planen.
• Likeverd og inkludering. Nye programmer i Strasbourg har som mål å øke syklingen blant kvinner og ungdom i vanskeligstilte bydeler. Dette viser at sykling ikke bare er for Lycra-folket, men at det er i ferd med å bli omformulert til en tilgjengelig, demokratisk reisemåte.

Kort sagt er sykling ikke lenger en bisak. Det er en bærebjelke i mobilitetspolitikken, direkte knyttet til klima, helse og inkludering.

Norge-spørsmålet

Norge er ikke med i EU, men kan ikke ignorere dette skiftet. EUs regelverk og finansieringsstrømmer gir ringvirkninger på tvers av landegrensene, enten det er gjennom EØS-avtaler, turiststrømmer eller politisk innflytelse. Faktum er enkelt: Hvis resten av Europa bygger et moderne, sammenhengende sykkelveinett, og Norge ikke gjør det, risikerer vi å bli hengende etter.

I løpet av det siste tiåret har Norge gjort store fremskritt når det gjelder sykkelinfrastruktur i byene. Kommuner som Oslo investerer tungt i segregerte sykkelfelt, nye sykkelmotorveier og omfattende planer for bymobilitet. Oslo bruker for eksempel 13,8 milliarder kroner på å bygge ut rundt 510 km ny sykkelinfrastruktur. Denne innsatsen gjenspeiler et moderne tankesett: Syklister er ikke lenger et marginalt transportalternativ, men en integrert del av sunne, levelige byer. Omleggingen av infrastrukturen på bynivå er reell og meningsfull.

Men til tross for disse sterke fremskrittene i byene, er det fortsatt et stort gap når man beveger seg utenfor bygrensene. Mens andre europeiske land bygger ut sammenhengende sykkelnettverk over lange distanser, behandler Norge fortsatt mange sykkelruter som naturskjønne enkeltstående strekninger i stedet for som en del av et sammenhengende nasjonalt nett. Som en rapport uttrykker det: Hvis resten av Europa bygger et moderne, sammenhengende sykkelveinett, og Norge ikke gjør det, risikerer vi å bli hengende etter. Spesielt for sykkelturister er det viktig med sømløse ruter mellom byene, multimodale alternativer (f.eks. enkel sykkeltransport på tog) og konsistente infrastrukturstandarder. Dessverre oppfyller Norge bare delvis noen av disse kriteriene.

Norge markedsfører seg sterkt på naturturisme, men uten tilstrekkelig sykkelinfrastruktur klarer vi ikke å fange opp den voksende bølgen av sykkelturister som er på jakt etter trygge, sammenhengende og bærekraftige ruter.

Fremtiden for sykkelturisme i Europa

For sykkelturismen er dette en omveltning. Infrastruktur driver atferd. Når du bygger trygge, sammenhengende nettverk, sykler folk mer, både lokalbefolkningen og turister. Legg til subsidier for elsykler og lastesykler, og plutselig blir familier, eldre og mindre sporty reisende potensielle sykkelturister.

Europa har allerede mer enn 900 000 km med sykkelveier, men kvaliteten varierer mye. Det kommende tiåret vil handle om heve standarden:

• tryggere, bredere og klimasikrede sykkelveier,
• flere ladestasjoner for elsykler,
• bedre logistikk og parkering,
• grenseoverskridende forbindelser mellom nettverk.

Det europeiske syklistforbundet etterlyser mål for hele EU: 10-12% sykkelandel innen 2030. Hvis dette målet nås, vil strømmen av sykkelturister være større, mer mangfoldig og mer mainstream enn noen gang før.

For Norge er lærdommen klar. Europa er i rask bevegelse. Milliarder investeres. Standarder er i ferd med å bli satt. Sykkelturisme vil bli en sentral pilar i EUs grønne omstilling.

Som kommissær Apostolos Tzitzikostas uttrykte det:

"Sykling er mye mer enn bare et transportmiddel. Det bidrar til renere luft, sunnere lokalsamfunn og mer tilgjengelige og menneskevennlige byer."

Avsluttende tanker fra Cycle Norway

Cycle Norway ble grunnlagt på troen på at reiser bør være langsommere, mer meningsfulle og forankret i naturen. Det vi nå ser fra Brussel, er en anerkjennelse av at sykling leverer på alle disse frontene: mobilitet, turisme og helse.

Presset øker: I hele Europa er sykkelturisme ikke lenger en nisje, men er i ferd med å bli en sentral del av hvordan folk reiser, oppdager og engasjerer seg i steder. EU har øremerket milliarder av kroner til sykkelinfrastruktur, og standarden blir stadig høyere. For at Norge skal kunne dra nytte av sin enorme naturskjønnhet og tiltrekke seg den globale bølgen av sykkelturister, må landet ta et nytt grep. Det betyr at vi må gå fra "naturskjønne ruter" til "sammenhengende nettverk", sikre sykkelvennlige transportforbindelser (spesielt kombinasjoner av tog og sykkel på lange distanser) og behandle sykkelturisme som strategisk snarere enn tilfeldig. Uten en slik tilpasning risikerer Norge å bli forbigått av reisende som forventer mer enn idyllisk utsikt - de forventer kontinuitet, sikkerhet og kapasitet.