Jeg syklet gjennom en norsk vinter og overlevde for å fortelle historien.

Vi vet alle hvordan det er. Sesongen er over, sykkelen er stuet bort, og en mørk periode med innendørs lidelse venter. Men ikke denne gangen.

I år bestemte jeg meg for å fortsette å sykle, uansett hva vinteren måtte by på. Dette er høydepunktene.

Tekst: Gjermund Gustavsen,
Bilder: Gjermund Gustavsen, Sinan Kargı og Sunniva Sollied Møller

Fatbikes i Arktis

Det er november. Jeg befinner meg over polarsirkelen, der Tromsø by herjes av vindkast som nærmer seg orkanstyrke. Jeg skal liksom vise frem den koselige norske vinteren til min italienske venn, men det vanlige snødekket er ikke å se, det er borte på grunn av regn og ubarmhjertige stormer.

I et litt desperat forsøk leier vi fatbikes for å dra på sightseeing i terrenget. Jeg innrømmer at det er på grensen til det latterlige å sykle for moro skyld under slike forhold, og fyren på sykkelutleien er tydeligvis enig. Men nettopp det som gjør at dette virker usannsynlig, er også det som gjør det attraktivt for meg. Så vi drar av gårde.

Vinden over bybroen river nesten styret ut av grepet mitt. Det er ikke akkurat fristende å sjekke kartet under slike forhold, så jeg ender opp med å ta feil av fjellstien. Troverdigheten min som guide får seg en knekk når vi drar syklene over tregjerder og presser oss gjennom sammenfiltret bjørkeskog. Stiene går over i bekkefar, og noen steder klatrer vi rett opp i fjellet med syklene som uhåndterlig bagasje.

Men som med alle tøffe stigninger, blekner det hele når vi når toppen. Vi sjekker ut den gamle radarantennen Linken, skanner fjellene rundt området, og sender den ned grusstien vi absolutt burde ha tatt opp. 

Tips: Hvis du virkelig vil forbedre fatbike-egenskapene dine, bør du dra til Alta på høyvinteren. Byen har et blomstrende MTB- og fatbike-miljø, med egne løyper og ritt som Arctic Alta (46 km). Det er den typen sted der Strava KOMs settes på snø i stedet for på sommerstier - noe jeg synes er ganske fascinerende.

Snødekte Oslo-skoger

Tilbake i Oslo, og det er bare to uker til jul. Piggene er på, og Nordmarka - den enorme skogen nord for Oslo - er begravd i snø. Mange lokale syklister sykler på grus her, men noen få utvalgte er sta nok til å holde det gående gjennom vinteren. Blant dem er jeg og vennene mine, Sunniva og Eirik.

Turen starter som et postkort med snødekte trær, frisk luft og en beroligende stillhet. Så begynner kampen.

Snøen er ny og tykk nok til å gi de ca. 40 mm tykke dekkene våre problemer. Underlaget blir veldig uforutsigbart og vanskelig å tråkke gjennom. To av tre av oss går ned, men heldigvis er landingen myk. Snøen er kanskje en bitch i dag, men den demper fallet og ser magisk ut.

Jeg har godt med lag på lag - tre ulltrøyer under jakken holder kjernen varm - men føttene begynner uunngåelig å fryse. Når vi når Kikutstua, er vi halvveis og har holdt på i to timer, så en pause er absolutt kjærkommen. Hytta er fortsatt stengt i påvente av skisesongen, men et siderom står åpent for forbipasserende. Der inne står det en kaffemaskin og noen selvbetjente snacks til salgs, noe som er gode nyheter for tre halvfrosne syklister.

Vintersykling i Oslo kan være vakkert og lett tilgjengelig, men vanligvis vanskelig å planlegge. Forholdene skifter over natten, så det er umulig å forutsi hvordan underlaget blir uten å dra ut for å se selv. Det er sjelden man drar på speideroppdrag, så hvis du rapporterer tilbake i de lokale Facebook-gruppene, er du litt av en helt for en dag.

Langt mot nord igjen, denne gangen med snø

Jeg skal besøke foreldrene mine i Tromsø i julen, og denne gangen har jeg med meg min egen sykkel. På Oslo lufthavn fyrer han som håndterer spesialbagasjen av den ene gjetningen etter den andre om hvor jeg skal - til et varmt sted, helt sikkert - før han får hakeslepp når jeg forteller at jeg skal til nordover.

Flyplassen ligger bare fem kilometer fra sentrum, så det er bare å hoppe på lokalbussen med den nedpakkede grussykkelen ved siden av meg. To euro vel anvendt.

Denne gangen har vinteren kommet med full styrke. Vinden er ikke like brutal som forrige gang, men temperaturen når -13 °C, så la oss bare si at ull fortsatt er på moten.

Jeg møter Sinan, en tyrkisk bikepacker som ankommer etter nesten en måneds sykling gjennom Norge. Vi ruller inn til byen sammen, snakker oss inn på en fullsatt restaurant og drikker en øl for mye. Et sted mellom den tredje og fjerde bestemmer vi oss for at det er en god idé å sykle tidlig.

Neste morgen forlater vi byen og setter kursen mot Kvaløya. Våt, tykk snø fortsetter å falle, og vi får øye på nøyaktig null andre syklister. Vi presser oss gjennom slaps og blir belønnet med en storslått utsikt over Ersfjordbotn.

I det vi passerer, kjører jeg forbi huset til ekskjæresten min fra tenårene. Moren hennes står på kjøkkenet, og på impuls vifter jeg med den tunge, snødekte hansken mot henne. Gjennom vinduet skimter jeg et levende spørsmålstegn som prøver å tyde hvem, eller hva, som nettopp har rullet forbi.

Kafébesøket vårt i Ersfjordbotn viste seg å være stengt, noe som jeg innrømmer rammer hardere på vinterstid. Men vi blir reddet av et stopp på det berømte supermarkedet til Eide Handel med kaffe, karbohydrater og litt småprat med lokalbefolkningen.

Les Del 2 her