En jentes sykkeltur gjennom Norge - del 2

Vi blir med Angela på hennes 11 dager lange eventyr fra Oslofjorden til det midtnorske høylandet. Alene på avsidesliggende veier med bare sin trofaste sykkel som drivkraft. Del 1 av reisen kan bli funnet her.

Tekst og bilder av Angela Bonaccorso, en italienskfødt kreativ med base i Barcelona i Spania. En spesiell takk til Guido Gazzaniga og Gjermund Gustavsen for å ha bidratt med tre bilder

Dag 6 - Fra Aurlandsvangen til Borgund | 72 km - 1740 høydemeter
Jeg fortsetter reisen sammen med Andrea og Mijol. En lang stigning venter oss, tilsynelatende den mest utfordrende på hele turen. Det er ikke mulig å unngå den, da det eneste alternativet er en tunnel som er stengt for sykler. Heldigvis er veien asfaltert, og den første delen har utsikt over fjorden. Det minner meg om utsikten fra mine elskede innsjøer i Lombardia: horisonten som går over i fjell som faller bratt ned i vannet.

Bakken er merkbar helt fra starten. Vi tråkker sakte, og stopper av og til for å ta bilder. Så, litt etter litt, mister vi fjorden av syne og kommer inn i et mer fjellaktig landskap, som minner meg om de forrevne toppene i Catalunya. En venn hadde fortalt meg at denne stigningen ville bli tøff, men han sa også at den vakreste delen ville komme etterpå.

Og etter hvert som vi nærmer oss toppen, begynner jeg faktisk å forstå hvorfor. Blant disse steinete toppene begynner det å dukke opp innsjøer. Vi utnytter solskinnet og det gode været til en lang pause og noe å spise. Vi møter en annen sykkelturist, slår av en prat med ham - han er på vei nordover - og så setter vi av gårde igjen.

Et åpent platå utfolder seg foran oss, med fantastisk utsikt. En asfaltert vei som stadig går opp og ned, og som slynger seg mellom innsjøer, fjelltopper og isbreer. Det er utrolig - Norge slutter aldri å forbløffe meg. Vi fyller på flaskene våre med ferskvann fra en foss.

Jeg synes nesten det er trist at nedstigningen begynner 🙂 det betyr å legge disse landskapene bak seg.

Vi når den første landsbyen. Jeg er nå halvveis på turen og må øke tempoet hvis jeg skal rekke returflyet til Oslo i tide. Så mens Andrea og Mijol stopper ved en campingplass, bestemmer jeg meg for å fortsette.

Det er rart - før jeg møtte dem, følte jeg meg ensom, og etter to dager sammen føler jeg behovet for ensomhet igjen: å gå i mitt eget tempo, stoppe når jeg vil, være i stillhet, lytte til følelsene mine. Men så snart vi sier farvel, føler jeg en liten tomhet igjen. Som om lykken ikke kunne være - eller kunne være - til stede i begge alternativene. Så jeg prøver å huske på hvorfor jeg noen ganger velger å reise alene. Og så går jeg videre.

Den tilbakevendende tanken kommer tilbake: Hvor skal jeg sove i natt? Jeg sjekker kartet på jakt etter en mulig campingplass. Jeg skanner omgivelsene, men ingenting føles riktig: for bråkete, for skrånende, for ujevnt, for nær veien. Jeg sjekker Park4Night-appen og ser noen rasteplasser langs veien, så når jeg finner den første, bestemmer jeg meg for å stoppe.

Før jeg slår opp teltet, prøver jeg alltid å kjenne etter hvordan jeg har det, hvilke følelser jeg legger merke til, og i mellomtiden forbereder jeg middagen. Det er andre bobiler og varebiler. Det er ikke et spektakulært sted, men det virker som et rolig område. Jeg slår opp teltet og avslutter nok en dag.

Dag 7 - Fra Borgund til Ullsåk | 72 km - 1 100 høydemeter 

Mens jeg reiser gjennom Norge, er MorNord Ultracycling-rittet som har inspirert meg til mange av mine rute- og veivalg. Det arrangeres av Bruno, en italiensk venn, og jeg kjenner noen av rytterne som deltar: Guido, en fyr fra Milano, og Pierfrancesco, som jeg møtte på en av sykkelturene mine i Alpene. Og så er det den legendariske Tatiana, som jeg ble kjent med under Komoot Women Rally i Badlands.

Det er utrolig hvordan sykling bringer folk sammen. Vi har bare vært sammen i kort tid, men likevel føles det som om vi har kjent hverandre i årevis. Jeg passerer et av de offisielle sjekkpunktene - en stavkirke, en tradisjonell trekirke med mørkt tømmer og en virkelig fengslende struktur. Det er noe mystisk over den.

Så kommer dagens store stigning. Til å begynne med er ikke landskapet spesielt rørende, men tanken på å møte kjente ansikter underveis gjør det hele mer spennende. Den første personen jeg møter er Guido. Han er full av entusiasme, tydelig fortryllet av dette landet, selv om han er synlig sliten. Vi tar bilder av hverandre før han legger i vei - han har fortsatt en lang vei å gå! Så treffer jeg Pierfrancesco, som alltid er blid og optimistisk. Vi tar en kjapp selfie og en Instagram-story, og så sykler vi videre. Det er bare Tatiana som mangler. Vi utveksler noen meldinger og blir enige om å møtes neste dag. Det er hun som foreslår en avstikker som skal vise seg å bli turens høydepunkt: Melkeveien (Mjølkevegen).

Jeg fortsetter videre, og først går jeg meg litt vill på en ujevn sti der jeg må dytte sykkelen opp og ned bratte partier - hardt arbeid! Til slutt kommer jeg tilbake til den asfalterte veien, der jeg blir overveldet av synet av nydelige grønne tak som glir vakkert inn i landskapet. Jeg bestemte meg for å overnatte på en campingplass. Og med litt flaks tilbyr de meg en liten hytte til samme pris som en teltplass - bare 15 euro. Jeg føler meg så heldig.

Dag 8 - Fra Ullsåk til Ryfoss | 63 km - 800 høydemeter

Etter råd fra Tatiana bestemmer jeg meg for å justere ruten min - jeg vil gi meg selv et siste høydepunkt før jeg drar tilbake til Oslo. Så jeg tar en liten omvei for å sykle i det minste en del av Melkeveien (Mjølkevegen).

Landskapet ser allerede lovende ut!

Tatiana og jeg møtes midt på en enkel vei gjennom skogen. Det er utrolig - for bare noen måneder siden hadde vi møttes helt sør i Andalucía, og nå er vi her, gjenforent i nord 🙂 . Og igjen, med henne føles det som om vi aldri har mistet kontakten.

Etter møtet vårt venter flere kilometer med grov, ujevn sti. Til tider må jeg dytte sykkelen, og føttene synker ned i gjørma. Som vanlig prøver jeg å håndtere angsten som isolerte steder kan gi meg. Til slutt kommer jeg til et bredere spor som fører til en liten landsby. Jeg stopper ved et supermarked for å kjøpe noe å spise, og så begynner det å regne. Jeg søker ly på en av disse rasteplassene med bord - mine redningsmenn nok en gang! Jeg spiser, sjekker ruten og tegner litt. Lenge leve disse små rasteplassene!

Dag 9 - Melkeveien | Fra Ryfoss til Leira | 78 km - 1300 høydemeter 

Det er på tide å sykle Melkeveien, det siste store høydepunktet på denne reisen. Været er ikke bra: Det er kaldt, overskyet, og stigningen som venter ser ganske alvorlig ut. Men som jeg alltid sier til meg selv: Bryt ned det som skremmer deg i små, overkommelige biter. Og husk - du kan alltid snu.

Jeg begynner å tråkke og kommer til et lite informasjonssenter, der stigningen mot Mjølkevegen begynner. Jeg tar en kort pause og fortsetter. Når alt kommer til alt, er det stigninger jeg elsker mest. Det er der jeg, pedal etter pedal, finner rytmen igjen. Og det er også slik jeg klarer å holde varmen!

Etter hvert som jeg nærmer meg toppen, begynner jeg å kjenne vinden og kulden mer intenst. Jeg stopper for å ta på meg et lag med klær og hansker. Plutselig ser jeg en gruppe reinsdyr. De løper sammen, som en familie, og krysser veien rett foran meg. Jeg bare står der i ærefrykt. Det føles som om jeg er med i en National Geographic-dokumentar. Kulden, trettheten, frykten - alt forsvinner. I stillhet takker jeg Norge igjen for dette fantastiske øyeblikket.

Jeg setter meg på sykkelen igjen, og når endelig toppen. Foran meg har jeg en fantastisk utsikt over forrevne, snødekte fjelltopper innhyllet i tåke, som dukker opp og forsvinner bak skyene, og en dal som ender i en stille innsjø.

Jeg møter to kvinner, sannsynligvis i sekstiårene, som sykler på elsykkel. De er norske og så fulle av energi. Jeg kunne godt tenke meg å være slik i fremtiden 🙂 . Vi småprater litt, jeg spør dem hvor de kommer fra, hva som venter meg på den andre siden, og de tar et bilde av meg.

Jeg begynner nedstigningen - og den er så vakker at jeg skulle ønske den aldri ville ta slutt. Det er sommer, men fargene føles som begynnelsen på høsten. Jeg stopper for å ta noen flere bilder, og så forlater jeg motvillig landskapet. Det er kaldt, veldig overskyet, og regnet er på vei igjen. Jeg ser meg om etter en campingplass for natten - forhåpentligvis tørr. Jeg trenger å lade opp til den siste dagen av dette eventyret!

Dag 10 - Fra Leira til Buvatnet-sjøen | 57 km - 990 høydemeter

Det er turens siste dag, reisens siste etappe. Været ser lovende ut, og jeg vil avslutte på en god måte. Jeg sier til meg selv at jeg ikke kan forlate Norge uten å ha opplevd en skikkelig natt med villcamping. Jeg vil finne et spesielt sted, et sted som ligger på veien tilbake, og hvor jeg også kan føle meg trygg.

Etter å ha surfet gjennom ulike campingplass-apper, finner jeg en som virker perfekt, så jeg justerer ruten min for å nå den. Jeg sørger også for at det ligger i nærheten av en toglinje for neste dag, slik at jeg enkelt kan komme meg tilbake til Oslo. Jeg aner ikke hvordan det blir, men jeg vil være forberedt. Jeg kjøper med meg litt proviant til middagen og setter av gårde på sykkelen. Veien er ikke spesielt oppsiktsvekkende, men jeg vet ennå ikke at dette vil vise seg å bli den vakreste villcampingplassen jeg noen gang har hatt.

Jeg kjører inn på en grusvei, med flere opp- og nedkjøringer, helt til jeg kommer til en stor innsjø. Jeg tar en pause for å vurdere området, men jeg er ikke overbevist ennå, så jeg fortsetter videre. En annen innsjø åpner seg, og jeg prøver å finne en sti nærmere bredden der jeg kan sette opp teltet. Og jeg finner det. En liten plass med noen opp-ned-båter, en rolig speilblank innsjø, bare meg og naturen. Dette er leirplassen min.

Som alltid venter jeg litt før jeg slår opp teltet, bare for å se om det dukker opp noen andre. Fra innsjøen ser jeg to kanoer nærme seg. Jøss, ingen kommer fra land, men noen kommer fra vannet?! De er et par, de vinker når de passerer, og padler videre. Jeg smiler for meg selv og innser hvor mange ganger jeg har forestilt meg dramatiske scenarier i hodet som ikke har noe med virkeligheten å gjøre (vi lager ofte slike små filmer i hodet, men virkeligheten er alltid tryggere enn frykten vår).

Himmelen begynner å bli rosa. Norske solnedganger varer evig, og dette er den vakreste jeg noen gang har sett. Denne rosa himmelen som speiler seg i vannet, bare for meg. Jeg skulle ønske det aldri ville ta slutt. Jeg tar skisseboken min og begynner å male, mens jeg nyter øyeblikket. Jeg lager middag ... og har nesten ikke lyst til å legge meg. Jeg skulle ønske dette øyeblikket kunne vare for alltid.

Dag 11 - Fra Buvatnet til Nesbyen | 18,9 km - 110 høydemeter 

Jeg våkner opp igjen foran denne innsjøen. Det er så vakkert at jeg ikke vil dra herfra. Men flyet tilbake er allerede bestilt, og jeg har ikke tid til å sykle lenger. Jeg tar toget tilbake til Oslo, der Warmshowers-verten min venter på meg. Det går nesten bare nedoverbakke, så jeg kommer raskt til stasjonen. Jeg er ikke helt sikker på hvordan togene fungerer, så jeg spør noen folk, laster ned en app, og innser at toget er fullbooket! Jeg bestemmer meg for å vente på det likevel. Jeg er heldig - når toget ankommer, forteller billettkontrolløren meg at det er en ledig plass til meg. Jeg betaler billetten om bord, parkerer sykkelen og setter meg ved siden av en nederlandsk jente som forteller meg at hun er i ferd med å flytte til Barcelona. For et sammentreff!

Etter et par timer tar toget meg til Oslo. Den virkelige slutten på reisen min. Det sies at den som kommer tilbake fra en reise, aldri er den samme personen som dro. Det har gått mindre enn to uker med sykling gjennom deler av Norge, men det føles som så mye mer. Kanskje er det kontrasten mellom følelser og landskap, solskinn og regn, anstrengelse og ærefrykt, tårer og skjønnhet som har ledsaget hvert eneste tråkk.

Jeg føler meg sliten, men også sterkere. Lettere. Lykkeligere. Jeg gjorde det - jeg oppfylte enda en av mine små drømmer. Jeg syklet gjennom det jeg bare kan beskrive som et lite paradis.

Idet jeg går av toget og går inn på Oslo S, omgitt av en strøm av mennesker, stopper en mann meg og spør: "Hvor kommer du fra?" Han forteller meg at han en gang har syklet helt til Barcelona, og at han også snart skal flytte dit. Ja, verden er virkelig liten - og det er utrolig hvordan sykler kan knytte oss til hverandre på en så naturlig måte. Jeg smiler, går ut og lar byen omslutte meg. Uten at jeg selv var klar over det, hadde et nytt kapittel i livet mitt allerede begynt.

Oppdag hele ruten her

SPØRSMÅL OG SVAR

Hvilke tips vil du gi til kvinnelige soloreisende som kommer til Norge for å sykle for første gang?
Bare gjør det! Norge byr på fantastiske landskap, stille veier og en innbydende friluftskultur. Vær forberedt på kulde, regn og skiftende vær - lag på lag er viktig. Villcamping er lovlig og akseptert, og det finnes mange gapahuker. Bruk sunn fornuft og stol på instinktene dine.

Hadde du noen dårlige eller ubehagelige opplevelser i Norge?
Ingen negative opplevelser eller rare møter. Til tider følte jeg meg litt ensom, siden nordmenn kan være reserverte, men aldri utrygg. Bekymringene mine var ofte verre enn virkeligheten - ting går som regel bedre enn forventet. Det er bare å forberede seg på været og la reisen utfolde seg.

Er det noe Norge kan forbedre for kvinnelige soloreisende?
Ikke noe stort - Norge føles veldig trygt og innbydende. Likestillingskulturen og friheten til å campe i naturen hjelper virkelig. Mer synlighet for kvinners friluftsgrupper eller grupper for soloreiser kunne hjulpet nykommere til å føle seg mer tilknyttet.