Norge går videre med en ny turistskatt som skal tre i kraft i 2026. Målet er ifølge regjeringen å hjelpe kommunene med å håndtere den økende belastningen fra turismen, spesielt i områder som føler seg overveldet i høysesongen. På overflaten høres det fornuftig ut. Landet sliter med overturisme i sine mest ikoniske regioner, fra fjordene til Lofoten. Men når man ser nærmere etter, avslører forslaget en sløv og altfor enkel tilnærming som straffer de som prøver å reise på en ansvarlig måte.

Avgiften gir kommunene mulighet til å kreve inntil 3 prosent på overnattinger på hoteller, hytter og andre registrerte overnattingssteder. Foreløpig er den enkle teltplassen unntatt. Det spiller ingen rolle om du kommer til fots, på sykkel eller med buss - hvis du overnatter og betaler for det, blir du skattlagt. Pengene skal etter sigende gå til lokal infrastruktur, som offentlige toaletter, søppelkasser, stier og muligens til og med parkeringsplasser.

Ikke alle turister er skapt like

Men her er problemet: Ikke alle turister er like, og det tar ikke denne "one-size-fits-all"-tilnærmingen hensyn til. En sykkelturist, som ofte beveger seg stille og rolig gjennom landet med minimal miljøpåvirkning, etterlater seg ikke stort mer enn noen dekkspor og en kafékvittering. I mellomtiden er bobiler, som ofte bidrar til køer på veiene, parkerer på uoffisielle steder og belaster de lokale sanitærsystemene, fortsatt fritatt fra denne avgiften! Cruiseskipspassasjerer, som oversvømmer småbyer i noen timer og bidrar lite til den lokale økonomien utover pyntegjenstander, betaler de samme 3% for båtplassen som en syklist som reiser 3000 km rundt i Norge og bruker penger i lokale økonomier over hele landet.

I sommermånedene har det begynt å dukke opp anonyme plakater i norske storbyer, der lokalbefolkningen uttrykker sin frustrasjon over den økende tilstedeværelsen av store "mega"-cruiseskip og forurensningen de fører med seg i fjordene rundt. I nord er det en økende irritasjon blant lokalbefolkningen over at bobiltrafikken benytter seg av gratistjenester og i liten grad bidrar til den lokale økonomien.

NRK Artikkel: Bobil-turister fyller opp gratisfergen allerede i mai: - Fastboende blir etterlatt på sidelinjen Kun på norsk (bruk Google Translate)

NRK Artikkel: Slutter å sykle i Lofoten: - Det har blitt for farlig Kun på norsk (bruk Google Translate)

Dette er ikke bare urettferdig, det er også kontraproduktivt. Norge har gjort en stor innsats for å profilere seg som et bærekraftig reisemål. Sykkelturisme passer perfekt inn i denne visjonen. Den sprer besøkende over hele landet, støtter små lokale bedrifter og holder karbonutslippene nær null. Men i stedet for å oppmuntre til denne typen reiser, straffer den nye avgiften den, og plasserer syklister i samme kategori som de som reiser med et langt større fotavtrykk.

La oss ikke glemme at de fleste sykkelturister ikke er ute etter femstjerners variasjon. De er kostnadsbevisste reisende, men bruker i gjennomsnitt langt mer penger enn bobil-turister. Mange av dem er eldre, selvstendige og har stor respekt for naturen. En avgift på 3 prosent på en beskjeden overnatting er kanskje ikke så kostbar, men den summerer seg opp i løpet av en lang reise og sender feil signal: at Norge ser på alle turister på samme måte, uavhengig av hvordan de reiser (med mindre du reiser i bobil).

Kjernefeilen i denne politikken er at den ikke tar høyde for kompleksiteten. Turisme er ikke en monolitt. Det finnes dagsturister og langturister, eventyrere med lavt klimaavtrykk og dieseldrevne cruiseskip. De som sykler gjennom Norge, er ikke de som tetter igjen E16 og kjører offroad i 4×4 på steder de ikke burde. Det er ikke de som ber om parkeringsplasser eller dumper gråvann i fjordene, og slett ikke de som tetter igjen toalettene med avfall fra bobiler. Likevel blir de bedt om å betale det samme eller mer, avhengig av hvor strengt kommunene håndhever loven.

Det er også en fare for at denne avgiften vil skade nettopp de virksomhetene som støtter opp om bærekraftig turisme. Små gjestehus, hytter og campingplasser som henvender seg til syklister og turgåere, opererer allerede med små marginer, og høysesongen er kort. En avgift på prisene kan føre til at noen reisende velger uformelle alternativer, eller at de blir presset helt ut av markedet. I mellomtiden vil bobiler med høye utslipp og luksuriøse turistbusser fortsette å passere som vanlig.

Det Norge trenger, er ikke en generisk turistskatt, men et smartere og mer rettferdig system. En bedre tilnærming ville være å innføre differensierte avgifter basert på miljøpåvirkning og bruk av infrastruktur. Bobiler, for eksempel, bør ilegges en egen vei- eller parkeringsavgift som gjenspeiler presset de legger på lokale fasiliteter. Cruiseskipsoperatører kan pålegges å betale per passasjer, noe som bidrar til avfallshåndtering og havneinfrastruktur som kan generere sårt tiltrengte skatter til populære havner som Geiranger og Tromsø. I mellomtiden kan reisende som sykler og går til fots, bli fritatt fra den generelle overnattingsavgiften, eller til og med bli tilbudt insentiver som reduserte avgifter for å overnatte på miljøsertifiserte overnattingssteder.

En slik målrettet strategi vil ikke bare være mer rettferdig, den vil også styrke Norges image som et land som virkelig støtter bærekraftig reiseliv. Å skattlegge sykkelturister for syndene til den bredere turistnæringen er både latskap og kortsiktig. Hvis Norge ønsker å beskytte naturen og lokalsamfunnene sine, må vi erkjenne hvem som er våre virkelige allierte, og innta en smartere, mer rettferdig og mer strategisk tilnærming, en tilnærming som verdsetter den stille dyden ved å tråkke på pedalene fremfor brølet fra en motor.

Sykle Norge vil fortsette å øke bevisstheten om denne urettferdige avgiften og håper noen vil lytte. Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet nedenfor.