Å sykle gjennom Norges vidstrakte natur, dramatiske fjell og avsidesliggende landsbyer høres kanskje ut som en drøm - men for noen kan tanken på at en ung kvinne skal gjøre det alene, få folk til å heve øyenbrynene. Er det trygt? Er det ensomt? Kommer det til å regne mye! Dette er spørsmålene jeg stilte meg før jeg la ut på min solo bikepacking-reise gjennom et av Europas villeste og vakreste land. I denne artikkelen vil jeg ta deg med på min ti dager lange tur - høydepunktene, utfordringene og alt derimellom - og forhåpentligvis gi litt innsikt (og inspirasjon) til andre kvinner som tenker på å sykle alene.

Tekst og bilder av Angela Bonaccorso, en italienskfødt kreativ med base i Barcelona, Spania - Del 1 av 2 blogger

Før jeg la ut på denne turen, hadde jeg flere bekymringer som tynget meg. For det første var det været - august i Norge er kjent for å være våt, og tanken på å sykle i flere dager i vått vær var ikke akkurat tiltalende. Så var det kostnadene; Norge er kjent for å være et av de dyreste landene i Europa, og jeg var usikker på hvor langt budsjettet hennes ville strekke seg. Reisen dit var en utfordring i seg selv: Jeg måtte fly, noe jeg mislikte både personlig og av miljømessige årsaker. Men det største hinderet var kanskje min egen sinnstilstand. Jeg var inne i en vanskelig periode, fylt av usikkerhet og tvil på meg selv, og jeg hadde ikke reist alene på to år. Tankene mine var fulle av angst - men likevel var det noe dypere i meg som presset meg til å dra.

Jeg var usikker helt til siste øyeblikk, men jeg tvang meg selv til å legge til side skyldfølelse og bekymringer og ga meg selv en gave: sjansen til å oppdage et sted som kombinerer alt jeg elsker mest - vill natur, innsjøer, fjorder, fjell og storslåtte landskaper. Jeg trengte denne reisen, og jeg trengte å oppleve den alene for å komme i kontakt med meg selv igjen.

Forberedelser til turen: valg av rute

Etter mange år på reisefot har jeg blitt ekspert på å klargjøre sykkelen og finne ut hva jeg skal pakke. Men ruteplanleggingen er alltid et nytt eventyr. Av hensyn til pris, tid og logistikk bestemte jeg meg for å starte og avslutte turen i Oslo. Og jeg må si at dette området har mye å by på - det er ingenting å misunne den nordlige delen av landet.

Sykkelen

Jeg dro av gårde med min gravel-sykkel i titan, utstyrt med klassiske Crosso-bakvesker på 10 liter, to Tailfin-gaffelposer på 5 liter og mitt elskede MSR-to-personstelt. Jeg visste at det sannsynligvis ville regne, så jeg tok med meg vanntett jakke og bukse, i tillegg til alt utstyret jeg trengte for temperaturer nær frysepunktet i fjellet: et isolert liggeunderlag og et dynetrekk med en komfortgrad på 2 °C.

Avreisen

For å transportere sykkelen min med fly brukte jeg en vanlig sykkelboks i papp som du vanligvis får gratis i sykkelbutikker - og som du lett kan kvitte deg med ved ankomst! Fra Barcelona tok jeg toget til flyplassen. Jeg brettet esken i tre og demonterte sykkelen direkte på terminalen.

Viktig tips: Sjekk alltid vektgrensen for sykkelbokser hos flyselskapet ditt. Hos Norwegian er grensen 23 kg, og min eske var tyngre. Jeg måtte åpne den opp igjen, ta ut sykkelveskene og pakke alt på nytt. Heldigvis var jeg tidlig ute!

Endelig i Norge!

Jeg lander på Sandefjord lufthavn, omtrent 100 km sør for Oslo, og eventyret mitt begynner. Det er to år siden sist jeg var alene på sykkeltur, og det er første gang jeg reiser så langt nord. Det er ingen euro her, jeg snakker ikke et ord norsk, himmelen er overskyet, og hjertet mitt er fortsatt sårt etter et nylig samlivsbrudd. Jeg føler meg mer alene enn noen gang. Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Hvorfor kan jeg ikke bare velge enklere ting? Jeg monterer sykkelen på nytt, fester sykkelveskene - og kroken som fester dem til bagasjebrettet, klikker. Knuser hindringer oss, eller gjør de oss sterkere? En god start, tenker jeg. Jeg innser at jeg kan erstatte kroken med en nøkkelring. Det ser ut til å fungere. Jeg er klar til å gå! 

Dag 1 - Fra Sandefjord lufthavn til Hvarnes | 41 km - 598 høydemeter

Vanligvis liker jeg ikke å ha faste etapper, men denne gangen har jeg et klart mål for de første fire dagene: Jeg skal sykle rundt 320 km for å nå Finse, langs den berømte Rallarvegen. En annen sykkelreisende har booket meg inn på en fjellhytte der. Jeg anslår ca. 80 km per dag - et overkommelig mål, spesielt med de lange sommerdagene og solnedgangene rundt kl. 22. Men på grunn av flyreisen begynner jeg først å sykle klokken 16. Jeg tar sikte på å tilbakelegge minst 60-70 km før jeg finner et sted å slå leir. I Norge er det lov å campe i naturen nesten hvor som helst, bortsett fra på privat grunn eller innenfor 150 meter fra et hus. Jeg vil bruke denne muligheten til å overvinne frykten for å campe alene.

Jeg begynner å sykle gjennom bølgende grønne åser, opp og ned, forbi de typiske røde norske trehusene. Jeg prøver å rasjonalisere og skyve bort de engstelige tankene som presser seg på. "Angela, du er i Norge, på sykkelen din, på et fantastisk sted - dette er turen du har drømt om!" Det er sant. Det er helt utrolig. Jeg er heldig som er her. Alt kommer til å gå bra.

Men så... rundt kl. 17 begynner det å regne. "Bare flaks for meg!" tenker jeg. Jeg var jo blitt advart om det regnfulle klimaet i Norge, men søkkvåt allerede første dagen? Jeg ser meg om etter ly og finner en liten landsby med en skole og en idrettsplass. Der er det et tak, så jeg stopper der. Timingen kunne ikke vært bedre - kort tid etter begynner et kraftig regnskyll. Jeg er lettet, men usikker på om jeg kan slå opp teltet mitt der - det er et offentlig skoleområde, ikke langt fra noen få hus. Jeg har lyst til å spørre noen, men det er ingen i nærheten. Så jeg henvender meg til vennene mine for å få råd: "Kom igjen, du er i Norge - det er trygt! Ikke vær redd. Alt kommer til å gå bra." Jeg slår opp teltet og legger meg til å sove. Dag én: ferdig!

Dag 2 - Hvarnes til Numedal Kro & Camping | 117 km - 1484 høydemeter

Det viser seg at skolen er åpen i august. Allerede ved 7-8-tiden er foreldrene i gang med å slippe av barna sine. Jeg føler meg litt utsatt, redd for at noen skal spørre hvorfor jeg har slått leir der - men i stedet smiler folk bare og hilser på meg som om jeg hører hjemme der. Det er merkelig nok betryggende. På tide å komme seg av gårde. Jeg har mye å gjøre etter gårsdagens sene start, og jeg ligger allerede etter skjema. Det er ikke rom for å nøle.

Etter hvert som jeg sykler, begynner landskapet å åpne seg. Innsjøer glitrer i morgenlyset, elver slynger seg stille gjennom åkrene. Solen er endelig fremme, og det ser ut til at den vil holde seg til kvelden. I morgen er det imidlertid meldt regn igjen. Ikke de beste forutsetningene for å teste frykten min for villcamping - men jeg har ikke noe valg. Det er ingen campingplasser å oppdrive, og jeg begynner å kjenne trettheten komme snikende.

Sent på ettermiddagen kommer jeg over en restaurant med et lite campingområde rett ved en elv. Den er ikke akkurat perfekt, men for tre euro - og med en bobil parkert i nærheten - føles det som et godt nok sted å hvile. Jeg slår opp teltet, og himmelen blir sakte rosa. Det er min første norske solnedgang, og som den solnedgangselsker jeg er, vekker det noe dypt i meg å se himmelen rødme i myke fargetoner etter en så lang dag. Det er et stille, rørende øyeblikk som får alt til å føles verdt det.

Dag to går mot slutten med en stille følelse av lettelse.

Dag 3 - Numedal Kro & Camping til Fauskodammen | 66 km - 1243 høydemeter 

Jeg våkner til lyden av regn ... Det måtte jo skje før eller senere. Likevel håpet jeg i det minste å kunne pakke sammen alt mens det var tørt. Kok litt vann til te, lag frokost og kle på meg. Regnklær er helt nødvendig i dag - dette været kommer til å holde seg hele dagen. En av bekymringene jeg hadde før turen, var som nevnt å sykle i regn. Men i stedet for å bli frustrert, velger jeg å omfavne det. Det er tross alt en del av eventyret. Jeg er overbevist om at denne reisen vil gjøre meg sterkere.

Det er egentlig sommer, men med dette været føles det mer som høst. Jeg stopper ved et supermarked for å spise en ny frokost og varme meg litt. Og endelig møter jeg mine første medsyklister! To par. Vi utveksler historier om rutene våre, selv om deres tur høres mye lengre og mer ambisiøs ut enn min. Jeg lurer på om jeg kommer til å møte dem igjen i løpet av de neste dagene. Selv om jeg er glad for å ha delt noen ord med dem, kan jeg ikke riste av meg den stille følelsen av ensomhet som omgir meg.

Tilbake på sykkelen. Det er noe spøkelsesaktig vakkert over landskapet. Fjellrygger og grantrær glir inn i de lavthengende skyene, som landskapene jeg nettopp hadde begynt å male med akvarell. Så får jeg øye på mine første gresstak! Jeg må fortsette i dag, men det kontinuerlige regnet begynner å slite meg ut mentalt.

Værmeldingen sier at det snart skal stoppe, så jeg begynner å lete etter et sted å sove - og kanskje kutte ruten litt. På Komoot finner jeg en mulig campingplass i en naturpark, etter en ti kilometer lang stigning og en grusvei. Ikke akkurat spennende. Jeg er redd for at det skal begynne å øse ned igjen, og at jeg skal bli sittende fast på et avsidesliggende, gjørmete sted. Men jeg har ikke noe annet valg, og jeg prøver å være optimistisk.

Jeg begynner å klatre - og selvfølgelig begynner det å regne igjen. Pokker heller. Jeg søker ly på en bussholdeplass, gjennomvåt og motløs. Jeg venter i nesten en time mens tankene mine går i spiral. Men som sagt, det finnes ingen annen utvei. Når regnet gir seg litt, setter jeg meg opp på salen igjen.

Til slutt når jeg grusveien. Jeg aner ikke hva som venter meg - men så kommer solen frem. Etter to dager med skyer og regn føles det som å tre inn i et eventyr.

Endelig kommer jeg frem til dette campingområdet. Og det er vakkert - langt over det jeg hadde forventet. Det renner en liten bekk gjennom området, med små dammer i nærheten, og det er et trehytte der jeg kan slå opp teltet mitt. Det er til og med en bålplass. Det føles som en scene fra en film. Dette er det Norge jeg har drømt om.

Selv på dette magiske stedet slår angsten inn - er det virkelig trygt å overnatte her alene? Noen mennesker går forbi. To kvinner kommer bort, og jeg spør om det er greit å slå leir her.

"Er du alene? Ikke vær redd, dette er et fredelig sted."

Vi prater en stund. Jeg er nysgjerrig - jeg vil forstå hvordan det er å bo i denne delen av Europa, der somrene er himmelske og vintrene mørke og iskalde.

"Ja, vintrene er tøffe, men Norge er så vakkert - hvordan kan vi noensinne dra herfra? Hvorfor tenner du ikke et bål?" Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Veden er helt våt, og det siste jeg vil er å brenne ned en skog ved et uhell. De hjelper meg med å samle litt tørr bark fra en metallkasse, og plutselig føles det mulig.

Ja, jeg må drømme - eller kanskje jeg virkelig er med i en film. Jeg vil suge alt inn. Jeg tar frem akvarellene mine og begynner å male. Det blir ikke den beste skissen jeg noensinne har laget, men som en venn en gang sa til meg: Denne vil jeg huske.

Dag 4 - Fauskodammen - Geilo | 52 km - 960 høydemeter + Geilo - Finse Hytta med tog

I natt må jeg absolutt nå hytta, noe som betyr at jeg må tilbakelegge 100 km. Jeg våkner tidlig, tar farvel med dette fortryllende stedet og begynner å sykle. Det er iskaldt. Jeg går inn på et lite minimarked for å spise frokost og proviantere. Alle supermarkedene her har et lite område med bord og stoler, og ofte en termos med kaffe eller varmt vann til te. Det er her jeg pleier å stoppe for å spise og lade opp enhetene mine.

Været ser ikke lovende ut, og trettheten begynner å melde seg. Men jeg vet at i kveld har jeg endelig tak over hodet og en varm dusj som venter på meg. Og, viktigst av alt, en norsk middag! I dag skal jeg dessuten sykle et av høydepunktene på denne turen: Rallarvegen. Denne veien regnes av mange som den vakreste som noensinne er syklet.

Problemet er at været blir stadig verre: Det begynner å regne igjen, og det blåser veldig kraftig. Så jeg ankommer Geilo og bestemmer meg motvillig for å ta toget. Jeg ser dette paradiset utfolde seg utenfor vinduet: fjell, fossefall, innsjøer, regn, solskinn, og så regn igjen.

Jeg ankommer Finse Hytta, og det er praktisk talt vinter. Hytta er full av turgåere, og mange av dem ankommer kalde og gjennomvåte. Dette er med på å overbevise meg om at det var riktig å ta toget....

Til middag er det store fellesbord. Etter fire dager med nesten fullstendig stillhet føles det rart å være omgitt av så mange mennesker og føre samtaler. Jeg møter et kanadisk par som bor i Oslo og er her på helgetur. Så en familie med tre barn, som også er her for en aktiv ferie med syklene sine. Og til slutt Andrea og Mihol, et tysk par sykkelturister. De har syklet den første delen av ruten og forteller meg hvor vakker den er, men også ganske utfordrende på grunn av de ugunstige værforholdene. De er usikre på om de skal fortsette med tog neste dag. Vi blir enige om å muligens dra av gårde sammen.

Dag 5 - Rallarvegen (Finse Hytta - Aurlandsvangen) | 63 km - 490 høydemeter 

Vi drar! Været er virkelig episk. Det blåser en sterk, kald vind, og det regner. Men denne gangen er jeg ikke alene - jeg er sammen med Andrea og Mihol. De er veldig hyggelige, et supergodt par på rundt 55 år. De har vært sammen i en evighet, og har drevet med aktiv ferie med sykling og trekking. De har to barn, og da de var små, reiste de sammen på sykkel. De er en stor inspirasjon for meg.

Landskapet foran oss er intet mindre enn fantastisk. Til tross for de tøffe forholdene føles det som om jeg har trådt inn i en drøm igjen. Krystallklare innsjøer glitrer mot et bakteppe av ruvende fjell, massive isbreer ruver i det fjerne, og fossefallene fosser med tordnende kraft. Snøen ligger fortsatt i høylandet og gir det allerede surrealistiske landskapet et mystisk preg. Denne veien er et under, et ekte naturvidunder som utfolder seg foran øynene våre.

Landskapet er en levende, pustende enhet som hele tiden forandrer og utvikler seg, og som etterlater oss med ærefrykt hver gang vi snur oss. Hver nye utsikt føles som hentet ut av en fantasi.

Endelig når vi Flåm, og reisens magi brister for et øyeblikk. Det er en turistby, full av mennesker fra alle verdenshjørner. Suvenirbutikkene ligger langs gatene, og terminalen for tog og turistbåter summer av aktivitet. Vi tar en kort pause for å la klærne våre tørke i sollyset, men veien kaller, og vi må videre. Vi fortsetter til neste landsby, på jakt etter forsyninger og et rolig sted å slå leir, vel vitende om at eventyret langt fra er over.

Fortsett reisen i Del 2 her

Oppdag hele ruten her