En 4-dagers reise gjennom fjell, fjorder og grus

Hvert år, i noen få dager, gjør Cycle Norway det utenkelige - vi går inn i fiendens leir og leier et kjøretøy. Det føles feil, det føles uærlig. Å kjøre på veier jeg en gang har syklet, er som å forråde noe hellig, som å fornekte sitt eget barn eller å sette fyr på huset man har brukt år på å bygge. Når du har syklet en vei, virkelig lidd deg gjennom den, vendt tilbake på den, søkt ly ved siden av den, sett den i tåke og sol og sidelengs regn, føles det som om du jukser når du setter deg bak rattet igjen. Men sannheten er at noen jobber ikke kan gjøres på sykkel, og en av dem er å ta bilder i verdensklasse over et helt land på bare noen få dager med et begrenset budsjett.

I 2023 slo jeg meg sammen med en av Norges mest talentfulle reisefotografer, Emil Nyeng. Vi brukte tre dager på å reise rundt i Midt-Norge for å fotografere noen av de mest naturskjønne sykkelveiene i landet. Dette var veier jeg kjente utenat etter å ha syklet dem mange ganger før. Men denne gangen hadde vi med oss profesjonelt kamerautstyr til en verdi av over 20 000 euro. Jeg hadde med meg rutekunnskapen, de skjulte utsiktspunktene og minnene om lyset som treffer fjellryggene sent på kvelden. Emil hadde med seg blikket for detaljer, tålmodigheten og en dyp forståelse for hva som gjør et bilde til noe mer enn bare pent: følelsen, stillheten, sannheten inne i bildet.

Ett eksempel står fortsatt igjen. På dag to sa Emil at vi måtte stå opp kl. 05.00. Han ville fotografere et fjell idet solen brøt horisonten. Han fortalte meg at målet var å fange det øyeblikket der de første strålene møter morgenstillheten, når verden ikke har våknet ennå og fjellet ikke bare er en form, men noe hellig. Resultatet ble noe helt annet. Det er forskjellen mellom et øyeblikksbilde og et bilde som får folk til å føle hvordan det var å stå der.

I 2024 gikk vi større. Vi fløy nordover og reiste gjennom Lofoten og Senja i løpet av tre intense dager. Vi ønsket å filme Arktis' skarpe kanter og stemningsfulle toner, toppene og de åpne kystlinjene, som aldri før. Men Norge hadde andre planer. En storm kom inn over oss på dag to og ødela tidsplanen vår. Vi tapte dyrebar tid og penger på å sitte og vente på at været skulle endre seg. Og det er nettopp det som er utfordringen når man fotograferer Norge. Hvis du vil fotografere ett sted, kan du vente på regnet, vente på at lyset skal bryte gjennom. Men hvis jobben er å fotografere 30 steder på under 72 timer, må du kaste terningen og be til værgudene. Den siste dagen, fordi vi mistet så mye tid, foreslo Emil at vi skulle stå opp kl. 03.00 og bare fortsette til flyet vårt tok av kl. 19.00. Om sommeren har du 24 timer med dagslys der oppe, så hvis du har energi til det, kan du fortsette å filme hele dagen. Det var det vi gjorde.

Nå er det juni 2025, og vi er tilbake på veien igjen. Denne gangen har vi en sliten "rent-a-wreck"-campervan som realistisk sett burde koste rundt 20 euro per dag, men i Norge koster den over 100 euro med forsikring og alt ekstrautstyret de legger til. Men den gjør jobben. Vi skal sykle rundt 1500 km på fire dager gjennom Sør-, Midt- og Vestlandet. Planen er å filme de beste sykkelveiene fra dalførene i innlandet til fjordkanten og tilbake igjen. Vi har kartlagt stedene, stigningene, passene, fergeovergangene, alle stedene som fortjener å bli sett, husket og kanskje besøkt av noen som bestemmer seg for å komme hit på sin egen sykkelreise.

Dag 1 - Tilbake til Telemark

Den første dagen er alltid den vanskeligste. Det er dagen da logistikken kommer i veien. Emil bor på Lillehammer, rundt 2,5 timer nord for Oslo, så vi arrangerte at han skulle ta et tidlig morgentog til Asker, der jeg hentet ham. Der ventet han med tre tunge sekker fulle av kamerautstyr som var verdt mer enn varebilen vi kjørte. Etter et par timers kjøring gjennom de flatere, mindre dramatiske delene av Norge nådde vi vår første destinasjon, Notodden, porten til Telemark. Her er det historie, ikke bare sykkelhistorie, men også industrihistorie, den typen sted som minner deg om hvor knyttet landet og menneskene var før verden ble så automatisert og frakoblet.

Etter å ha unngått sommerturistene satte vi kursen mot en av Norges mindre kjente, men etter min mening beste stigninger, veien som fører opp til platået ved Gaustatoppen, det høyeste fjellet i Sør-Norge. Jeg har syklet den to ganger før. Å kjøre den denne gangen, spesielt i godt vær, var vanskelig å svelge. Det føltes som om jeg forrådte veien. Men vi klarte å ta noen gode bilder, og jeg ble minnet på hvorfor vi gjorde dette. iPhone-bildene mine fra 2023 så ut som noe et hyperaktivt barn i sukkerrus ville ha tatt, mens disse nye bildene endelig yter stedets skala rettferdighet.

Derfra satte vi kursen nordover mot Geilo, stoppet på forskjellige steder underveis, fotograferte det vi kunne, jaktet på lyset og sjekket værmeldingene hele tiden. Ved et fjellpass stoppet vi for å slå av en prat med en tysk pensjonist som syklet til Nordkapp og deretter hjem igjen, en tre måneder lang reise på to hjul. Det var iskaldt der oppe, vinden blåste i ansiktet, og han hadde en tøff 20 km lang strekning foran seg, men han smilte og levde av gleden over veien. Jeg prøvde å løfte sykkelen hans og holdt på å få vondt i ryggen, den må ha veid 80 kg. Likevel, tenkte jeg for meg selv, jeg håper jeg er halvparten så sterk når jeg er på hans alder.

Hvorfor dette arbeidet er viktig

De neste fire dagene går uten stans. Bare i dag har vi over 14 timer med kjøring, filming og fotografering. Vi kommer til å være på ville steder med snø på toppene og temperaturer rett over frysepunktet. Men når jeg møter mennesker som den tyske syklisten, blir jeg minnet på hvorfor dette er viktig. Hvorfor det er verdt de lange dagene, den dyre bensinen, den dårlige søvnen, den dårlige maten.

Sykkelturisme er fortsatt oversett i Norge. Det blir ikke tatt på alvor av de fleste i reiselivsbransjen. Men vi tror det har et stort potensial, ikke bare økonomisk, men også kulturelt. Det er en bedre måte å reise på, en måte som krever mer av deg, men som gir ti ganger tilbake. Norge roper ikke etter oppmerksomhet. Det hvisker: Ta det med ro, ta deg god tid, se deg rundt. Dette landet har tatt millioner av år å bli det det er, så hvorfor forhaste seg?

I dag kommer jeg til å høre disse hviskingene mens jeg sitter bak rattet i en gammel varebil i 80 km/t på noen av verdens vakreste veier. Men hvis bildene inspirerer flere til å komme tilbake og oppleve det på sykkel, så er det verdt det.

Dag 2 kommer snart.