Dette er en gjesteartikkel om et eventyrlystent par fra New Zealand som brukte tre måneder på å sykle fra Oslo, gjennom fjordene og fjellene, og opp til Tromsø helt i nord. 

Norge er viden kjent som et av de mest fjellrike landene i Europa, med mer enn 300 topper over 2000 meter høye.... så hvorfor skulle noen ønske å sykle hele veien?

Det var et spørsmål ekteparet Peter og Julia Dolan i New Plymouth stilte seg selv mer enn én gang da de foretok en tre måneder lang reise dit fra juni til slutten av august i år.

TEKST: Julia Dolan FOTOS Peter og Julia Dolan

Jeg skylder på Matthew Norway....og covid. Å sitte fast i huset i sju dager med full kontroll over fjernkontrollen er en luksus jeg ikke er vant til.  

Det var sykkel-vloggene som fanget meg.

Etter å ha snublet over en av Matthews odes til sitt adoptivland, så jeg i løpet av de syv dagene jeg var isolert, alle videoene Matthew noen gang hadde laget om Norge.

Norge er selvfølgelig ikke kjent for å være et spesielt solrikt land, og alle disse videoene med nydelige utsikter med klar blå himmel måtte modereres med litt meteorologisk forsiktighet.... men når solen skinner, er utsikten fantastisk. Dette fristet meg til å overbevise Pete om at vi ikke bare skulle sykle i Sør-Norge, men også ta turen til midnattssolens land, området over polarsirkelen.

Pete var bekymret for hvor kaldt det ville bli, men jeg påpekte gladelig at det ville bli sommer, at vi ville være ved kysten og dermed mer temperert, og at vi hadde den globale oppvarmingen på vår side ...

Etter å ha sett på avstandene innså vi at vi ville trenge hele tre måneder for å se dette spektakulære landet. Landskapet, terrenget og været ville bremse oss. For ikke å snakke om at vi nå er fem år eldre enn sist gang vi tilbrakte tre måneder på sykkel.

Alle disse tingene førte også til tvil på seg selv. Etter hvert som dagen D nærmet seg, begynte vi å lure på hva i helvete vi holdt på med, på grunn av tidligere erfaringer,  Vi vet at sykkelturer kan by på en del utfordringer. Var vi oppgaven voksen?

Vi lever vanligvis en aktiv, men komfortabel livsstil.  Svømming, surfing, sykling selvfølgelig, gåturer hver dag og sannsynligvis altfor mange kaffetårer for vårt eget beste.  

Men utfordringen er noe vi liker, selv om vi ikke forstår hvorfor! Logistikken, den fysiske utfordringen, uker og uker i strekk med bare hverandre å stole på, det kan være stressende. Og hva om Norge levde opp til sitt rykte om å være et ekstremt regnfullt land?  Jøss.

Så det var med en viss frykt vi satte oss på flyet til Oslo i begynnelsen av juni.  Vi tok med oss hver vår sykkelveske som håndbagasje, og pakket syklene våre med diverse campingutstyr for å overholde vektbegrensningen på 23 kg. Etter fire flyreiser og 33 timers reise innså vi at vi definitivt ikke ville gjøre den turen i ett strekk igjen. 

Vi tok en shuttlebus til hotellet, satte sammen syklene igjen og tok dem med på en prøvetur i det omkringliggende landskapet. Det føltes veldig godt å være ute i solskinnet og bevege seg etter all flyreisen.

Neste dag begynte vi norgesturen vår i nydelig vær på den 50 km lange turen inn til Oslo. 

Dette var den perfekte starten på sykkelturen vår, som gikk over bølgende jordbruksland på småveier, og det var først da vi nærmet oss Oslo by at vi fikk noen krevende bakker.  Men vi hadde også sykkelstier, så vi slapp å bekymre oss for den stadig økende trafikken. 

De første ti dagene brukte vi på å sykle til bunnen av Norge, til Kristiansand, med varmt, solfylt vær hele veien og mange innsjøer og kystlinjer hvor vi kunne ta oss en dukkert (det var rundt 20 grader i vannet).  Vi kjente at bekymringene og uroen for om vi ville klare å gjennomføre denne turen forsvant.  Vi gjorde det ... og det var fantastisk! 

Navigasjonen var enkel, ettersom turen til Kristiansand var en del av den svært godt merkede Nasjonale turistvei 1.

Dette var den perfekte oppvarmingen til neste etappe vi hadde planlagt, som gikk rett opp i fjellet, og hvor vi for første gang fikk smake på Norges svøpe - regn og mygg.

Vi hadde slått leir ved en rasteplass, og etter en regnfull natt ble vi innhyllet i en sky av mygg da vi brøt opp om morgenen. Vi var ikke klar over at disse små skapningene faktisk biter deg, og trodde de bare var en ustanselig plage.  Vi pakket alt sammen på syklene i en uryddig haug og dro derfra så fort vi kunne.

Vi stoppet et kvarter lenger nede på veien for å spise frokost. Da Pete tok av seg hjelmen, hadde han hundrevis av røde sår over hele ansiktet og hodet. Jeg har aldri vært mer takknemlig for å ha hår.

Som forventet var været litt mer usikkert da vi satte kursen inn i fjellene, men naturen veide mer enn opp for det.

Vi begynte også å støte på flere tunneler etter hvert som veien slet med å finne veien rundt disse bratte, endeløse fjellene.  Mange tunneler er stengt for syklister, så potensielle ruter måtte undersøkes nøye for å være sikre på at vi kunne passere.  

Ofte vil det være en alternativ rute for syklister,  som vanligvis innebar å ta den gamle veien, før tunnelen ble bygget. Vanligvis var denne veien lengre og brattere enn tunnelveien, men bonusen var at det ikke var noen trafikk.  

En bestemt dag hadde vi fem tunneler å kjøre forbi i fjellet.   Mens trafikken suste inn i det mørke hullet i fjellsiden,  fortsatte vi klatringen, opp og over toppen av tunnelen, mens vi passerte snøfonner som smeltet på veien.  På toppen ble vi belønnet med en spektakulær utsikt over en delvis tilfrosset innsjø.  Solen skinte,  Vi var varme etter klatringen, og det var bare oss der oppe, og vi nøt denne fantastiske utsikten som alle bilistene gikk glipp av.

Vi fortsatte videre til neste tunnel, fortsatt klatrende, men begeistret for ruten vi hadde valgt. Nå nærmet skyene seg, temperaturen sank, og veien foran oss så ut som en ufremkommelig vegg av snø og stein. Det begynte å se veldig alvorlig ut, og tvilen fylte de tidligere så glade hjertene våre da vi tok på oss alle de varme klærne og regntøyet og tråkket mot den mørke munningen av den andre tunnelen.  

Denne tunnelen var 6 km lang og definitivt stengt for syklister.  Vi begynte virkelig å tenke at vi ikke burde være her. Det var en mann i varseljakke som kontrollerte trafikken, så vi gikk for å sjekke om det var i orden å sykle den lille veien opp og over passet.  Jeg tenkte/håpet at han ville si "nei, nei, det kan du ikke gjøre.  La meg gi deg en tur gjennom tunnelen i den oppvarmede bilen min." 

Men han sa "ja, ok" som om det ikke var så farlig, så vi satte av gårde med en viss frykt opp den gamle veien.  

Så der sto vi, to kiwier, og slepte oss opp et norsk fjellpass, helt alene med fire meter høye snøvegger i veikanten.  Jeg håpet vi ikke punkterte. 

Det viste seg at regnet holdt seg, utsikten var spektakulær, og vi kom oss trygt forbi de andre tunnelene, mens vi gradvis sank i høyden.  Hadde vi vært her en uke tidligere,  hadde vi sannsynligvis ikke kommet oss gjennom denne delen. 

Vi kom ut av fjellene og kjørte nedover til landsbyen Roldal, hvor vi fant en campingplass og et supermarked. 

Neste dag hadde vi nok en krevende klatretur opp Roldalfjellet.  Igjen var det en lang tunnel for bilistene, mens vi klatret opp og over passet på den gamle veien.  Disse krevende klatringene uten noen andre i nærheten, akkompagnert av majestetiske utsikter, ble merkelig nok min favorittdel.

Det var flaks, for dagen etter hadde vi en skikkelig smell.  Vi startet med å sykle gjennom en skyggefull kløft i en svak oppoverbakke, nok til å holde oss varme i den tidlige morgenskyggen.  

Vi kom ut av det kjølige mørket etter en times kjøring oppover og inn på fjellenger med små landsbyer.  Vi visste at vi hadde klatret et godt stykke da vi passerte et skifelt. Vi trodde at vi nesten var ferdige med denne oppoverbakken, men så rundet vi en sving inn i en dal, og i enden av dalen dukket det opp en diger vegg med fem bratte svinger. Mens vi tråkket nærmere vår uunngåelige skjebne, trøstet vi oss med tanken på at vi i det minste kunne se toppen nå.

Vi står i full sol, svetter voldsomt mens vi tråkker på pedalene og sakte nærmer oss toppen, ivrige etter å kjenne lettelsen i beina når vi kommer ned på flatmarka.  Vi nærmer oss og får et første glimt av det som ligger foran oss.... og det er ikke flat mark.  Veien strekker seg foran oss, oppoverbakke, og skjærer en sti gjennom den smeltende snøen så langt vi kan se.

Vel, den ville ikke gå av seg selv, så vi kjempet oss videre og var nesten på toppen da vi stoppet for å ta en pust i bakken og kom i prat med et sveitsisk par i bobil. Vi spurte om de kunne ta et bilde for oss, og de sa: "Ja, hva som helst for en så modig innsats!" Men "hva som helst" gjaldt ikke bytte av transportmiddel, oppdaget vi.

Vi fortsatte vårt siste forsøk på å nå toppen, sannsynligvis bare 500 meter til, rundet en ny sving, i håp om endelig å se toppen. Men i stedet kunne vi bare se veien som gikk til venstre over det som måtte være toppen. Vi kunne faktisk ikke se hvor veien gikk gjennom snøen på toppen, så vi var litt urolige, veldig over det, og kreftene var helt utladet.

Vi ble enige om at vi trengte litt mat før vi tok fatt på det, så vi satte oss i skyggen av en strømkasse for å spise lunsj. Tre og en halv time etter at vi hadde forlatt leiren, var vi helt utslitte og gruet oss til å klatre opp det beistet som lå foran oss. Men vi måtte innrømme at utsikten var fantastisk og været perfekt.  Og vi visste hva vi gikk til.  Dette var Norge, ikke Nederland. Men vi lurte på om vi hadde tatt litt for hardt i på dette stadiet.  Jeg synes det er noe av det beste med sykkelturer. Du kan klage, et skrik, eller et regelrett raserianfall, men du må likevel ta deg sammen og sette deg på sykkelen igjen, for ingen kommer og redder deg.

Så etter lunsj var det akkurat det vi gjorde.  Vi så på veien som strakte seg opp til venstre for oss, og med resignasjon over vår skjebne klatret vi opp på syklene igjen og begynte å tråkke. 

Vi rundet en sving som avslørte nok et spektakulært syn, som ble enda bedre av at vi kunne se veien vår strekke seg til høyre ......... langs sletten!  Et spontant yee-ha steg opp fra oss begge, og plutselig var smilet tilbake mens vi nøt skjønnheten i omgivelsene og raskt glemte smerten det hadde vært å komme dit.  Nå cruiset vi, pustet inn den friske fjelluften, kjente solen på ryggen og var glade for å vite at vi nå var i nedoverbakke.  Og for en nedoverbakke.... den så ut til å vare i en evighet!  Vi måtte ta pauser for å la hendene hvile etter å ha trukket i bremsene.

Flere spektakulære utsikter ventet på hver eneste sving da vi satte kursen mot Vikoyri ved Sognefjorden.  

Den neste delen hadde fjorder og fossefall overalt.  

Det fine med å reise på sykkel er at du kan stoppe nesten hvor som helst for å ta et bilde, men for bilister er det en frustrerende kamp om de få parkeringsplassene som finnes langs fjordene. 

Hver dag hadde vi en eller annen form for testbakke, men vi hadde også utsikten.  Denne fjellstrekningen hadde vært den delen som hadde bekymret meg mest.  Ja, det var hardt, men det var også verdt det, for vi fikk en fantastisk utsikt hver dag og flott vær til å nyte den.

Fra Ålesund ble vi med på den berømte Eurovelo 1 og møtte endelig noen flere bikepackere.  Vi hadde vært på veien i en måned og bare møtt rundt fem andre.  På Alesund campingplass hadde vi ti andre som alle bodde der.

Herfra gikk ruten langs kysten, og det var mange ferger og broer for å komme fra den ene øya til den andre.  Det er veldig scenisk, men på en helt annen måte.  Da vi satte kursen innover mot Trondheim,  begynte vi å få flere bakker.  Vi var fortsatt slitne etter fjellturen, så vi tok inn på hotell i Trondheim i to netter for å restituere oss litt og få tid til å utforske denne fargerike byen til fots.

Folk hadde advart oss om at neste etappe var kjedelig, og at vi bare burde ta toget til Bodø. Det er ganske hardt sagt, men i et land fullt av spektakulær natur var den første uken etter at vi forlot Trondheim den første gangen vi ikke hadde sagt "wow" minst én gang om dagen.

Men Norge hadde fortsatt mange wow-øyeblikk i vente, og i mellomtiden møtte vi noen ekte personligheter og hjertevarme mennesker.

Ved fjellkjeden De syv søstre i nærheten av Sandnessjoen ble landskapet bedre igjen.  Vi likte denne delen veldig godt, for de fantastiske fjellene og klippene dukket opp igjen i det fine været, og det var ikke for mange bakker.  

Vi nådde Bodo, der vi hadde planlagt å ta fergen kl. 22.30.  Selv på dette usosiale tidspunktet var fergen fullpakket på den fire timer lange turen til Lofoten, men vi klarte å få tre timers søvn. 

Etter at alle kjøretøyene hadde forlatt fergen, syklet vi til de berømte Reinebringen-trappene.  Denne turen opp nesten 2000 trappetrinn er den mest berømte turen i Lofoten. På grunn av dette blir det veldig folksomt på dagtid, så vi bestemte oss for å dra nytte av det uendelige lyset og besteg den klokken tre om natten!  Dessverre,  Da vi klatret oppover, begynte morgentåken å komme, så vi satte opp farten for å komme oss unna tåken.

Etter å ha kastet av oss lagene på vei opp, måtte vi nå ta dem på igjen i all hast, for tåken førte med seg arktisk kulde.  Da solen skinte,  var det lett å glemme at vi hadde krysset polarsirkelen for flere dager siden.

Vi hadde reist langt for å se denne utsikten, så vi satt og ventet. Det var en magisk stund, bare oss der oppe, mens vi så forandringene minutt for minutt. Store daler fulle av skyer som sakte forsvant ut i havet eller inn i nabodalene. En time-lapse-video ville ha sett fantastisk ut, men vi hadde ikke så mye batteritid å leke med.

Etter hvert som solen begynte å stige høyere på himmelen, begynte skyene å spre seg, varmen begynte å vende tilbake og fjellene begynte å åpenbare seg fullt ut.   

Denne utsikten virket nesten for vakker for denne verden ... som om vi hadde gått så langt nord, klatret så mange trinn at vi på en eller annen måte hadde klart å finne veien til himmelen. 

Vi ble værende i Lofoten i flere dager,  og nøt naturen og det vakre været som fulgte med.  Det er vanskelig å forlate et så fantastisk landskap, men Norge var ikke ferdig ennå.

Flere wow-dager ventet oss på Vesteralen og Andoya, og vi hadde fortsatt tid til å vente ut en og annen dag med vind og/eller regn. 

I Senja ble vi igjen traktert med majestetiske fjell og hvite sandstrender, der vi kunne slå opp teltet gratis.  

Vår siste lille sommerflørt var på Sommarøy, hvor magiske strender med klart, turkist vann ventet på oss.  Vi kastet oss ut i vannet for vår siste svømmetur i Norge,  Jeg gjetter på en temperatur på rundt 12 grader.

Vi avsluttet turen i Tromsø på nok en dag med blå himmel.  Som en siste godbit,  Vi så reinsdyr gå langs veiene i forstedene.  Kunne denne turen ha gått bedre?  Jeg tror ikke det.  

STATUS

Totalt 3125 km (største dag 94 km)

Totalt antall dager med sykling var 66 (av 85).

Punkteringer 3 ... 1 fra glass, 2 defekte innerslanger.

17 dager med en viss mengde regn, men bare 6 som hindret oss i å sykle, og 17 dager der temperaturen ikke kom over 15 grader. 

Ruter

Oslo til Kristiansand: https://cyclenorway.com/routes/national-cycle-routes/overview/route-1-2/

Kristiansand - Ålesund: https://cyclenorway.com/routes/national-cycle-routes/overview/route-3/

Ålesund - Tromsø: https://cyclenorway.com/routes/atlantic-coast-route/overview/